Mange industribedrifter bruker standardvilkår når de kjøper eller selger utstyr og materialer. Dette kan enten være deres egne standardvilkår, eller standardvilkår som er utviklet av en bransjeorganisasjon eller lignende.
Artikkel av Christian Kjellby Nesset, Bård Solem, Kristian Willumsen.
Standardvilkår som er utviklet for eller av en bransjeorganisasjon deles videre ofte opp i såkalte omforente vilkår der representanter for både kjøper- og selgersiden har vært representert og standardvilkår som er utarbeidet av en side på den annen siden.
Nordiske Leveransebetingelser og Orgalime-betingelsene er eksempler på standardvilkår som er utarbeidet av aktører på selgersiden, mens Norsk Standard-kontraktene og Norsk Totalkontrakt/ Norsk Fabrikasjonskontrakt er eksempler på såkalte omforente standardvilkår.
Med mindre det selges helt standardisert utstyr eller materialer, bør slike standardvilkår imidlertid brukes med varsomhet. I alle tilfeller bør man sette seg grundig inn i standardvilkårene slik at man er innforstått med de reguleringer som er inntatt i vilkårene. Ved bruk av slike standardvilkår vil de normalt gå foran alminnelige kjøpsrettslige regler som man kan være vant med.
En forutsetning for at standardvilkår skal komme til anvendelse på kontraktsforholdet er at standardvilkårene er vedtatt av begge parter. Dette kan gjøres på flere måter, men det vanligste ved bruk av alminnelig kjente standardvilkår er at partene inntar en referanse til de standardvilkårene de ønsker å benytte i avtalen, for eksempel slik «NLM 19 gjelder for denne leveransen med mindre annet fremgår av denne avtalen».
Ved bruk av mindre kjente standardvilkår, for eksempel bedriftsinterne standardvilkår eller standardvilkår som brukes innen en begrenset bransje eller område, bør standardvilkårene legges ved avtalen mellom partene slik at begge parter har anledning til å sette seg inn i standardvilkårene og at det er klart hvilken revisjon av standardvilkårene som gjelder. Henvisninger til standardvilkår på ulike nettsteder (partenes eller andres) er uheldig, da slike nettsteder kan revideres uten at dette fanges opp av partene.
I noen tilfeller ser vi at leverandør legger ved eller henviser til ett sett standardvilkår i sitt tilbud, mens kjøper henviser til eller legger ved et annet sett standardvilkår med sin ordre. I slike tilfeller er ingen av standardvilkårene akseptert av den andre parten, og det kan bli tvist mellom partene om hvilke standardvilkår som faktisk gjelder for leveransen – såkalt «battle of the forms».
I andre tilfeller ser vi at leverandører henviser til egne standardvilkår eller standardvilkår utviklet for en bransje på sine fakturaer, uten at disse standardvilkårene har vært diskutert eller avtalt mellom partene. I slike tilfeller vil standardvilkårene som hovedregel ikke være avtalt mellom partene, og resultatet er at de ikke kommer til anvendelse.
Dersom ingen standardvilkår er avtalt mellom partene, vil forhold som ikke er avtalt direkte mellom partene måtte løses etter den såkalte bakgrunnsretten. Dette er rettslige prinsipper som utledes av juridisk praksis og teori, og partenes rettsstilling vil i slike tilfeller være langt mer uklar enn ved bruk av skreddersydde avtaler eller standardavtaler. I noen tilfeller vil kjøpsloven og annen fravikelig lovgivning kunne benyttes sammen med slike rettslige prinsipper.
Når partene velger å avtale ett sett med standardvilkår for en leveranse, vil disse standardvilkårene ved motstrid ha forrang foran det som måtte fremgå av bakgrunnsretten og rettslige prinsipper. Dette innebærer at standardvilkårene kan ha en annen regulering enn det som en av eller begge partene mener er rett og rimelig regulering. Standardvilkår bør derfor velges med omhu.
Som et eksempel nevnes at etter kjøpsloven § 30 og 38, så kan en kjøper ved mangler blant annet kreve prisavslag «slik at forholdet mellom nedsatt og avtalt pris svarer til forholdet mellom tingens verdi i mangelfull og kontraktmessig stand på leveringstiden». Dette er en regulering som de fleste vil synes fremstår som rimelig. Den tilsvarende reguleringen av prisavslag ved mangler etter NLM 19 eller NL 17 begrenser imidlertid et slikt prisavslag til 20 % av kontraktsverdien.
Mange vil videre mene at det er rimelig at betalinger fra kjøperen til leverandøren følger fremdriften i prosjektet, og at dersom det oppstår forsinkelser i prosjektet, uavhengig av hvem som har forårsaket forsinkelsen, så blir betalingsmilepæler utsatt til det arbeidet som dekkes av betalingsmilepælen faktisk blir utført. Bestemmelsen i NLM 19 punkt 21 andre avsnitt medfører imidlertid at kjøperen må betale iht. avtalt betalingsplan, selv om arbeidet ikke er utført.
I disse eksemplene innebærer dermed standardvilkårene en begrensning av kjøperens rettigheter sammenlignet med det som følger av kjøpsloven og bakgrunnsretten.
Utstyr og materiell som kjøpes inn skal i de fleste tilfeller brukes sammen med leveranser fra andre leverandører. Det kan for eksempel være en leverandør som kjøper inn komponenter til sin leveranse til en sluttkunde, eller en sluttkunde som inngår avtale om leveranser av ulikt utstyr fra flere forskjellige leverandører som skal brukes sammen i hans produksjon.
Eksempler på slike utfordringer er for eksempel sammenkoblingen av to maskiner i en produksjonslinje eller oppkobling av ulike maskiner mot et felles styringssystem. I slike tilfeller er det behov for gode reguleringer som klart plasserer ansvar og risiko hos de ulike partene, og som legger til rette for at partene sammen finner gode løsninger på grensesnittene.
Da slike reguleringer i de fleste tilfeller krever spesialtilpasninger til den aktuelle leveransen, har de fleste standardvilkårene som brukes i dag ikke slike reguleringer. Partene er derfor nødt til å avtale slike reguleringer særskilt.
SANDS kan bistå både med valg av standardvilkår, utforming av spesialtilpasninger for konkrete prosjekter, og håndtering av eventuelle tvister som måtte oppstå i forbindelse med leveransen.
Ta kontakt med Christian Nesset hos SANDS, så finner han den riktige advokaten med spesialistkompetanse for din sak.
