Prosessindustrien i Norge har en ambisjon om å vokse i omfang og samtidig fjerne sine klimagassutslipp frem mot 2050. Dette vil kreve innovasjon, nytenking og bruk av kommersielt umodne teknologier. Belønningen blir en forsterket global konkurransekraft med økt eksport av lavkarbonprodukter og klimavennlige prosesser.
Med et kraftforbruk på om lag 35 TWh årlig er prosessindustrien, samlet sett, den største forbrukeren av norsk fornybar kraft. Prosessindustrien er dermed en avgjørende bidragsyter til å opprettholde verdien av norsk fornybar kraft, noe som kommer eierne av kraftverkene, stat, kommuner og fylkeskommuner til gode. Med sitt store og forholdsvis jevne forbruk har prosessindustrien også en stabiliserende og viktig funksjon for hele kraftsystemet. Industrien bidrar også med fleksibilitetstjenester i form av forbruksreduksjoner i anstrengte perioder.
Prosessindustrien skaper betydelige merverdier basert på den fornybare kraften. Sektorens samlede verdiskaping i 2015 var 39 milliarder kroner. Eksportinntektene samme år var rundt 180 milliarder kroner, av totalt 911 milliarder kroner. Bedriftene er lokalisert over hele landet, og de fleste er viktige hjørnesteinsbedrifter i lokalsamfunnet.
Fra 1990 og frem til 2014 har prosessindustrien redusert sine klimagassutslipp med om lag 40 prosent, samtidig som produksjonen har økt med 37 prosent. Prosessindustrien har møtt en vedvarende og økende global konkurranse med kontinuerlig effektivisering. Dette har skjedd parallelt med at norsk prosessindustri, i samspill med flere forskningsmiljøer og utdanningsinstitusjoner, har bygd opp en bred og omfattende kompetanse innen blant annet prosessforbedringer, teknologisk innovasjon og energieffektivisering.
Norsk prosessindustri er svært godt posisjonert og har alle forutsetninger for å fortsatt styrke sin posisjon i lavutslippssamfunnet når ytterligere effektivisering og teknologiutvikling trengs. Prosessindustrien har som ambisjon å redusere sine utslipp og samtidig øke verdiskapingen frem mot 2050. Dette kan kun skje gjennom implementering av ny prosessteknologi og effektiviseringstiltak. Alternativet er at reduksjonen skjer som følge av industrinedleggelser. Dette fører til karbonlekkasje og dermed økte globale klimagassutslipp, da nedleggelser i Norge gir økt produksjon i land med svakere klimaregulering.
Den norske prosessindustrien deltar i EUs kvotehandelssystem EU ETS, et kvotemarked som setter en pris på klimagassutslipp. Prosessindustrien er således en del av det som kalles kvotepliktig sektor. EU ETS er et viktig klimavirkemiddel, men forverrer industriens globale konkurransekraft siden konkurrerende industriland utenfor EU ikke har samme utslippskostnad. EU ETS legger derfor til rette for at prosessindustrien skal skjermes for kvotesystemets direkte og indirekte kostnader. Inntil vi får et globalt system med klimakostnader for alle land, så må denne skjermingspraksisen videreføres.
Mange norske industribedrifter er ikke tilknyttet EU ETS, og tilhører dermed ikke-kvotepliktig sektor. Slik det ligger an, vil norsk ikke-kvotepliktig sektor få en målsetting på 40 prosent utslippskutt i 2030 sammenlignet med 2005. Dette er et svært ambisiøst mål, som krever betydelig regulatoriske inngrep i en rekke næringer. Norske myndigheter bør, gitt retningslinjer fra EU, sørge for at klimatiltak i ikke-kvotepliktig sektor er innrettet slik at de ikke gjør store inngrep i næringenes vekstevne.
Paris-avtalen, som forplikter alle land til å innføre egne mål for utslippskutt, er et steg i riktig retning. Prosessindustrien ønsker at Paris-avtalen skal fremskynde utviklingen mot globale utslippsmål og global utslippsprising. Inntil dette skjer er det viktig at avtalen tillater skjerming mot konkurransevridende klimatiltak for industrien.
Norske myndigheter har flere muligheter til å aktivt drive frem utslippsbesparende virksomhet. Et eksempel er støtteordninger for ny klimateknologi, som må være langsiktige og sektortilpassede. Et annet eksempel er klimakrav til offentlige innkjøp. Videre kan skatteskjerpelser brukes i enkelte tilfeller der internasjonal konkurransekraft ikke påvirkes. Avslutningsvis bør norske myndigheter generelt følge EUs praksis, men samtidig gjøre nasjonale justeringer, hvis mulig, der EUs regelverk gir uforholdsmessig store utfordringer for industrien i Norge.
Klima-, energi-, og næringspolitikk griper inn i hverandre slik at tiltak på ett felt får konsekvenser også på de andre. Den sektorvise håndteringen av disse områdene har ført til et betydelig gap mellom uttrykte politiske mål og oppnådde resultater. Derfor er det nødvendig å se disse politikkområdene i sammenheng og skape en helhetlig politikk for klima, energi og næringsutvikling.
