I dag er det høy grad av gjensidig avhengighet mellom land, og vi blir påvirket utenfra. Felles trusler som pandemier, klima­kollaps og terrorisme stanser ikke ved nasjonale grenser. Fullstendig kontroll over eget territorium og full uavhengighet sikrer ikke trygghet, frihet og velferd til egen befolkning. Samarbeid med andre land er nødvendig for å ivareta innbyggernes interesser. Handel mellom land gir økt velferd og verdi­skaping, men bør ikke foregå uten offentlig oppsyn eller uten å være gjenstand for regler som ivaretar fellesskapets interesser. Mens økonomisk virksom­het innenfor statlige grenser er underlagt nasjonal lovgivning, er det mer utfordrende å regulere handel som krysser nasjonale grenser. Handels­avtaler, WTO (World Trade Organisation) og EU-samarbeidet er eksempler på måter som internasjonal handel kan reguleres på.

Norge har valgt EØS-avtalen fordi fordelen av adgang til et europeisk marked styrt av felles regler veier opp for ulemper ved at også Norge må følge disse reglene – også i tilfeller der enkeltregler kolliderer med norske praksiser. Stortinget må gi grønt lys for at lovene skal gjelde i Norge. EØS-avtalen gir mulighet til å reservere seg i helt spesielle tilfeller seg mot regler, noe som er et uttrykk for norsk suverenitet. Muligheten for å ta i bruk reservasjonsretten er en slags «nødbrems» og har så langt ikke vært be­nyttet. Norske myndigheter og øvrige samfunnsaktører bør være klar over hvilke fordeler Norges samarbeid med EU innebærer, og hvilke endringer det krever som ellers ikke ville vært gjennomført i Norge. Dette gjelder uavhengig av måten Norge samarbeider med EU på.

Norsk energi, europeisk politikk og våre muligheter

Bruk og disponering av norske energiressurser er – som i EU – et nasjonalt ansvar. At vi baserer store deler av vår elektrisitetsforsyning på vannkraft og har ønsket å utvikle olje- og gassressursene i Nordsjøen er noe vi har bestemt- og vi vil kunne bestemme selv. Slik er det også i EU. Dette er fastslått i EU-traktaten (TEUV) artikkel 194, hvor det fremgår at EUs lovgivning på energiområdet ikke skal berøre medlemsstatenes rett til å fastsette betingelsene for utnyttelse av energiressurser, valg mellom forskjellige energikilder og den generelle sammensetningen av energiforsyningen.

Samtididig er elektrisitet en vare. I mange år kunne likevel elektrisk kraft ikke handles fritt, hverken innenfor et land eller over landegrensene. Det endret seg på 1990-tallet. Norge, og noen år senere Norden, liberaliserte markedet og etablerte kraftbørsen NordPool. Bedrifter kunne der handle kraftkontrakter og husholdningene stod fritt til å velge strømleverandører. Økt konkurranse gav forbrukerne valgfrihet og med det lavere priser. Det er et bredt politisk flertall for et slikt markedsbasert system i Norge.

Skrittvis EU-politikk

EU har kommet sakte, men sikkert etter Norge og Norden. Som for det indre marked for industri- og forbruksvarer er målet bedre tilbud og lavere energipriser for forbrukerne. Energi er imidlertid en spesiell vare som alle europeiske land ser på som av strategisk betydning. Forsyningssikkerhet og at kraftsystemet fungerer som det skal til enhver tid, er avgjørende for alle land for å holde hjulene i gang i samfunnet og næringslivet. Landene vil beholde stor grad av nasjonal kontroll over noe som er helt sentralt for sikkerhet, økonomi, arbeidsplasser og samfunnet for øvrig.

EU-kommisjonens drøm om et helhetlig indre marked for energi ligger derfor et godt stykke inn i fremtiden. Det man ser er en gradvis utvikling i retning av regionale markeder. De baltiske landene, Spania og Portugal, en form for vest-europeisk marked, m.fl. er alle eksempler på grupper av land hvor det i ulik grad har utviklet seg grenseoverskridende handel med elektrisk kraft. Enkelt har det imidlertid ikke vært. For mange er det mangel på mellomlandsforbindelser, for flere har mangel på felles regler vært utfordringen. Og for de fleste har det med økt konkurranse vært politisk utfordrende.

Kommisjonen har derfor måttet gå gradvis fremover. Gjennom flere energipolitiske "pakker" har man forsøkt å åpne markedene, men samtidig ta hensyn til landenes ønske om å beholde kontroll. Selvstendig nasjonal disponering av energiressursene er og forblir derfor en grunnplanke i den europeiske energipolitikken. Det EU-landene har samlet seg om er noen grunnleggende ting:

• Sørge for økt fornybar energiproduksjon for å gjøre seg mindre avhengige av import.
• Utfase bruken av fossil energi i tråd med klimamålene og det grønne skiftet ("European green deal").
• Energisystemene skal gjøres mer effektive og pris- og forbrukervennlige.
• Bygge ut energirelatert infrastruktur.

Etablering og videreutvikling av felles regler og håndheving for grenseoverskridende handel med strøm gjør det langt billigere å nå disse målene.

Norge, EØS og europeisk politikk

Norge er knyttet til dette gjennom EØS-avtalen i et særskilt vedlegg. Fri bevegelse av industrivarer har udiskutabelt tjent våre bedrifter, arbeidsplasser og landet godt. Klimapolitisk er vi nær 100 prosent integrert i europeisk politikk. Vi bidrar som en del av den felles innsatsen langt mer enn hva vi hadde gjort alene. Det samme gjelder langt på vei når det gjelder energipolitikk, men her er forholdet blitt til dels politisert og klart mer kontroversielt. Hvorfor det?

Noen hevder at EØS vil frata oss retten over egne naturressurser. Andre mener at reglene vil medføre at billig norsk kraft eksporteres til utenlandske konkurrenter. Og andre igjen frykter at våre energiressurser skal bli kjøpt opp av utlendinger.

Som vår gjennomgang av en rekke ulike spørsmålsstillinger viser, er frykten betydelig overdrevet og i en del tilfeller helt ubegrunnet:

• De grunnleggende veivalgene i ressursforvaltningen, som f.eks. spørsmål om etablering av nye utenlandskabler eller vindkraftverk, er opp til Stortinget og norsk forvaltning.
• Kraft som selges til utlandet skjer når vi har overskudd på kraft og kan selge med fortjeneste og tilsvarende, importere når vi har behov for å kjøpe overskuddskraft til rimelig pris fra f.eks. Tyskland eller Danmark.  Eventuelt flere kabler vil avgjøres etter at Stortinget har vurdert effekten av de som allerede er bestemt.
• Utenlandsk eierskap er ikke farlig. Alle eiere, norske og utenlandske, må følge norsk lov når de eier ting i Norge. Norske fossefall, vind eller sol kan ikke flyttes fysisk, det vet vi. Men hvordan vi tilrettelegger for bruk, disponering og skattelegging av disse ressursene til stat og kommune er en høyst relevant debatt som vi bør ta.

Industrien og EUs energipolitikk

Norsk energiintensiv industri er bygget opp rundt- og foredler våre vannkraftressurser. Et utall lokalsamfunn og veldig mange arbeidsplasser er basert på disse. Det skal vi verne om, og slike rammebetingelser er derfor ikke noe vi setter i spill.

Men det betyr ikke at vi ikke ser fordelen med at elektrisitetsmarkedet utvikler seg i en mer kostnadseffektiv retning. Norge var i front med økt konkurranse i 1991, resten av Norden kom etter fem år senere. Et mer velfungerende europeisk marked vil over tid også tjene oss. Vi må aldri glemme at norsk industri konkurrerer globalt og da må det være et mål at vi har lave og forutsigbare priser basert på karbonfri energi som gjør at vi vinner i denne konkurransen. Da kreves det gjennomtenkt politikk og fornuftige reguleringer i hele Europa. Norske myndigheter, virksomhetene selv, arbeidslivets parter og andre samfunnsaktører må ta aktiv del i disse diskusjonene. 

Vi har handlingsrom i EØS

Det sies at EØS hindrer oss i å utvikle oss som en industrinasjon. Vi ser ingen spor av det, snarere tvert imot. Vi har den tryggheten vi trenger for våre energiressursen samtidig som vi har den fleksibiliteten vi trenger. Reglene for oss og de andre er de samme og skulle noe skjære seg, kan vi klage.

Men hva om vi ikke liker bestemmelsene som kommer?

Det er viktig at vi er svært aktive i Brussel før en annonsert energipolitikk blir bestemt. Det er viktig å være tidlig ute når regler skal utformes. Er det en idé vi ikke liker må vi si fra om det. Og vanligvis finner vi noen som er enige om oss. Da er det å prate seg frem til en fornuftig løsning. Som EØS-medlem kan vi ikke stemme, men avstemning – for å trumfe gjennom et vedtak – skjer ikke så ofte. Brussel er svært åpen for kunnskap, og så lenge man er aktiv, har gode argumenter og allierte, så vinner man som regel frem.

Holder vi oss til energipolitikken er derfor følgende særlig viktig:

• Følge med hva som skjer i de politiske debattene
• Være tidlig ute med å avklare norske interesser
• Engasjement i tidlig fase mens Kommisjonen tenker ut sine ideer
• Bidra med konkrete forslag
• Søke allianser
• "Energi" er ofte mer politikk enn teknikk, kontakt med medlemsland er viktig
• Aldri gi opp en god sak; EU er et politisk verksted
• Det er fleksibilitet ved iverksetting av regelverk (direktiver) og det er vanlig å fremforhandle nasjonale tilpasninger er vanlig.

Sterke insentiv og politiske grep i EU og europeiske land, vil sannsynligvis bidra til at store mengder fornybar kraft vil være tilgjengelig for industrien i Europa inn mot 2050. Dersom mange europeiske land lykkes med denne strategien, vil fornybar kraftforsyning ikke lenger være et unikt fortrinn for Norge. Selv om prisene vil falle, er fornybarsatsingen i Europa fortsatt dyr. Avgifter i tillegg til strømprisen for både industri og forbrukere kan være svært høye i andre land i Europa. I tillegg må en finne gode løsninger for lagring og distribusjon av sol- og vindkraft i stor skala. Vannkraft har fordelen at den kan lagres, og er ikke avhengig av været fra dag til dag. Ved å kombinere den svært anvendbare vannkraften og europeisk fornybarteknologi, vil Norge opprettholde det viktigste konkurransefortrinnet vårt – lavere kraftpriser. Fortrinnet kan i fremtiden bli mindre, men vår store andel vannkraft vil fortsatt være et viktig fortrinn.