Foto: AdobeStock
Den amerikanske Inflation Reduction Act (IRA) ble vedtatt i august 2022, men er ennå ikke implementert. Det er åpenbart at loven vil kunne påvirke konkurranseflaten mellom Europa og USA til amerikanernes fordel.
Hensikten med loven er å fremme amerikansk konkurransekraft, demme opp for kinesisk import og gi klimapolitikken et betydelig løft. Virkemiddelbruken er primært knyttet til massiv bruk av subsidier, skattekreditter og/eller lån.
Loven er uhyre omfattende, både tematisk og med hensyn til pengebruk. Ut fra en total ramme på 437 milliarder dollar er om lag 369 milliarder satt av til klima- og energitiltak. Virkemidlene for industri beløper seg til 216 milliarder dollar. Av områder som skal tilgodeses er blant annet hydrogen, avansert industriproduksjon, ulike former for fornybare energikilder, annen kraftproduksjon, elektriske kjøretøyer inklusive batterier, CCS/CCU, innovasjon og overføringsnett. I tillegg etableres det et minimumsnivå på selskapsskatten på 15 prosent. Det er verdt å merke seg at selskaper som opererer i USA kan få en ytterligere skattebonus når produksjonen og/eller råvarene er amerikanske.
Selv om de fleste aktører mener at loven er et viktig klimatiltak er det betydelig bekymring i EU over mulige negative effekter. Også Norge engasjerer seg.
IRA har blitt noe underkommunisert i lys av krigen i Ukraina, men er nå helt klart godt plassert på agendaen i EU. Saken vil bli drøftet på neste toppmøte i februar.
De offisielle reaksjonene har på den ene siden vært at dette er svært positivt klimamessig. Gjennom IRA vil USA kunne oppnå 40 prosent reduksjon i utslipp i forhold til 2005 (likevel 10 prosentpoeng under deres 2050-mål). På den andre siden er det åpenbart at denne massive subsidiepakken utfordrer europeisk industri og konkurranseevne. Dette skjer i en situasjon der krig, resesjon, uholdbare energipriser og mulig forsyningskrise setter europeiske land i en meget krevende situasjon som amerikanerne langt på vei har sluppet unna.
I tillegg står man overfor et geopolitisk bilde som kan bli svært utfordrende. Forholdet mellom Kina og USA er alt annet enn godt, ingen vet hvordan krigen i Ukraina vil ende, det er kort tid til neste usikre amerikanske presidentvalg, migrasjons-, klima- og sult-/vannkriser forventes, nye pandemier kan lett oppstå og verdikjedene som vi er vant med står fortsatt under press.
Med det som bakteppe vil det derfor komme en reaksjon fra EU i forhold til IRA. Så langt har Tyskland og Frankrike vært mest tydelige. I en felles uttalelse har de to bedt Kommisjonen utarbeide et felles program for en "Grønn Industriell Politikk". Her inngår blant annet:
Det er åpenbart at ingen ønsker en “handelskrig”, men IRA utfordrer WTO-regelverket både når det gjelder bruk av subsidier og krav om nasjonalt innhold. Det tysk/franske initiativet antyder derfor muligheten for store forandringer i EUs industri- og handelspolitikk.
Det pågår nå hektisk diplomatisk aktivitet mellom EU og den amerikanske administrasjonen for å se om det er mulig å få til en løsning som ikke undergraver europeisk konkurransekraft. Den amerikanske handelsrepresentanten (USTR) Katherina Tai uttalte før jul at hun var “Optimistic that the IRA could be implemented in a way that would resolve EUs concerns.”
Myndighetene er klar over utfordringen som følger av situasjonen, selv om reaksjonene fra politisk hold har vært behersket. Både Nærings- og fiskeridepartementet og Utenriksdepartementet følger saken nøye, og det har vært kontakter mot både Brussel og Washington. Ambisjonen er at hvis EU kommer frem til en løsning med amerikanerne håper man at Norge vil kunne “henge med på lasset”. Med andre ord, “ikke glem at vi er en del av det indre marked"!
Norsk Industri følger dette opp, og nødvendige kontakter er etablert. Det kan imidlertid bli utfordrende å få til en slags avtale mellom EU og USA, og enda vanskeligere å koble på Norge en eventuell løsning. Vi er ikke en del av EUs handelspolitikk, ei heller det utenrikspolitiske samarbeidet. EØS er ikke EU, og vi blir ikke del av en løsning hvis det ikke oppfattes som at det er av strategisk interesse. Batterisaken fra Brexit-avtalen kan derfor bli en forsmak på hva industrien må være forberedt på. I stål- og aluminiumssaken fra 2018 der USA påla tredjeland toll fikk Norge fritak fra europeiske gjengjeldelsestiltak. Tollen inn til USA består imidlertid, men i EU-landene er denne opphevet.
Uten en løsning over Atlanterhavet går vi trolig inn i en “subsidiekrig”. Det vil kunne påvirke svært mange områder der Norge har egne nasjonale økonomiske, politiske, industrielle og energi- og klimapolitiske målsettinger.
Der vi i andre sammenhenger tidligere har stått overfor karbonlekkasje kan vi derfor nå møte investeringslekkasje.
