Norsk Industri om kompetanse

Skal vi lykkes med å rekruttere teknologiinteresserte til industrien må vi fortelle om det som skjer bak industriporten, og vi må fortelle det med et språk og i en kanal som treffer unge der de er. Industrien jobber aktivt med å løse klimautfordringene, og er riktig sted å jobbe med teknologi for de klimaengasjerte.

• Norsk Industri fortsetter satsingen med nye kampanjer i sosiale medier i årene som kommer. Les mer på velgtip.no.
• Norsk Industri jobber med å gi karriererådgivere i skoleverket mer informasjon om industrien. Vi påvirker gjennom å sende ut informasjonsmateriell til skolene via opplæringskontorene. I tillegg deltar vi årlig som utstiller og foredragsholder på karriererådgiverne sin landssamling.
• Ansatte i industrien må bidra til å markedsføre en karriere i industrien. Det er over 130 000 ansatte i Norsk Industris medlemsbedrifter som kan bidra i rekrutteringen av neste generasjon industriarbeidere. Gjennom sosiale medier og andre kanaler gir vi disse, og andre industrivenner, gode argumenter og informasjonsmateriell.
• Bedriftene må engasjere seg lokalt. Dette kan gjøres ved å arrangere for eksempel åpen dag, bedriftbesøk eller skolebesøk, tilby utplassering og sommerjobber.
• Fylkene må gi bedre veiledning slik at elever velger utdanninger som gir jobb, og at industrien i større grad kan satse på norsk arbeidskraft. For flere bransjer er det vanskelig å rekruttere arbeidskraft i Norge, og man må se til utlandet for å løse dette. Isolasjon, stillas og overflatebehandling er eksempel på dette. Det er et tankekors at vi har mange unge på NAV, samtidig som flere bransjer rett og slett ikke får tak i arbeidskraft.

Sist oppdatert januar 2024.

Etter ungdomsskolen har elevene krav på å få innfridd et av tre videregående utdanningsprogram de har søkt på. Flere fylker har som mål at flest mulig får oppfylt sitt førsteønske, mer eller mindre uavhengig av om det finnes læreplasser i faget. Mange ønsker for eksempel å gå elektro, og det opprettes da flere klasser enn det er læreplasser til.

Uten læreplass etter Vg2 må eleven velge mellom følgende uheldige løsninger:

• Ta Vg3 i skole, det vil si uten praksisperiode i arbeidslivet. Dette gir formelt fagbrev, men er i realiteten et fagbrev som arbeidslivet ikke er interessert i.
• Ta påbygg til studiespesialiserende.
• Gå ut i arbeid som ufaglært.
• NAV.

Ny modell = flere læreplasser

Unge som søker seg til universitet og høyskole har ikke "valgfrihet", og ingen tar til orde for å dimensjonere sykepleierutdanningene ut fra hvor mange som vil bli sykepleier. Hvorfor gjør vi det da i yrkesopplæringen?

Det er fylkestinget som oppretter og legger ned klasser på videregående. Industrien kan ta imot flere lærlinger enn i dag dersom vi får en ny modell for dimensjonering.

Vi foreslår kort fortalt at bedriftene rapporterer behovet for lærlinger til opplæringskontorene, og at disse tallene blir lagt til grunn når fylkestinget tilpasser utdanningstilbudet til hva arbeidslivet trenger. Dette systemet vil ikke bli perfekt, men mye bedre enn dagens ordning.

Sist oppdatert mai 2019.

Når teknologiutviklinga går fortere blir det verre for de videregående skolene å henge med på utstyrsutviklingen. Bevilgningene til utstyr varierer fra fylke til fylke. En del skoler løser sitt behov i samarbeid med lokal industri, men her er det enda større variasjoner fra skole til skole.

Norsk Industri har to forslag for å møte behovet for bedre undervisningsutstyr:

Det må utvikles en bransjestandard med et minimumsnivå for undervisningsutstyr i tekniske fag i videregående skoler.

Vi har arbeidet med en bransjestandard for Teknikk og Industriell Produksjon (TIP). Vi foreslår at læreplangruppene for TIP VG1 får utvidet sitt mandat til og å definere utstyrsbehovet for de nye læreplanmålene. De kan da opprette et underutvalg som ser spesifikt på dette, parallelt med utviklingen av læreplanene.

En slik standard kan følges opp med en samordning av innkjøp og vedlikehold for utstyret. Slik kan fylkene og skolene få bedre betingelser, og de kan redusere administrasjonen rundt innkjøp. Man kan og tenke seg at man gjør en felles innkjøpsavtale på forbruksmateriell.

Norsk Industri har  tatt initiativ til en modell der stat, fylke og industri samarbeider om deling av avansert utstyr mellom flere skoler.

Industrien er lokalisert i hele landet. Skal man ha undervisning i ny teknologi trengs det oppdatert utstyr, og dette kan være en stor utfordring.

Norsk Industri har sett på en løsning der et fylke/en region eier en mobil enhet med undervisningsutstyr (ikke rekruttering/showroom). En slik mobil enhet kan være en lastebil a la "smørebussen" til skilandslaget, eller det kan være basert på en eller flere containere som blir transportert rundt om i fylket/regionen. Poenget er å dele på undervisningsutstyr.

I tillegg til mangel på utstyr, er mangel på kompetanse om ny teknologi et problem. Vi ser derfor for oss at det er lærekrefter knyttet til den mobile utstyrsenheten. Dette kan være to lærere med teknologikompetanse og sertifikat på vogntog, ansatt av skoleeier.

En slik enhet kan tilby ulike former for kompetanseheving:

• For Vg1
• For Vg2 Kjemiprosess og VG2 Industriteknologi
• For Vg3 (lærlinger) og lokal industri

Selv om hovedmålet ikke er rekruttering kan enheten også brukes til å informere 10. klasse, VG1 TIP og foreldre om hvilke muligheter som ligger i industrien.

Et spleiselag for kostnadene kan se ut som følger:

• Staten investerer i et vogntog med enkel innredning (ca 2,5 millioner per enhet)
• Industrien i den aktuelle regionen investerer i undervisningsutstyr
• Skoleeier (fylke/region) står som eier og har drifts- og lønnskostnader

• Det må utvikles en standard med et minimumsnivå for undervisningsutstyr i tekniske fag i videregående skoler.
• Norsk Industri har tatt initiativ til en modell der stat, fylke og industri samarbeider om deling av avansert utstyr mellom flere skoler.

Sist oppdatert mai 2019.

• Norsk Industri mener at faget "Teknikk og industriell produksjon" (TIP) bør endre navn til Teknologi. Det mener vi er fremtidsrettet, vi slipper en forkortelse, det er noe ungdommen og deres foresatte kan forholde seg til og dekkende for fagene som ligger til utdanningsprogrammet.
• Ny teknologi må gjennomsyre de nye læreplanene i videregående skole fra 2020.
• Det må opprettes flere klasser som kombinerer fagbrev og studiekompetanse (YSK-/TAF-klasser).
• Det må stilles krav til bestått matematikk og norsk for å komme inn på videregående. Les mer:

Krav om bestått norsk og matematikk for å være kvalifisert for videregående skole

Med Reform 94 ble videregående opplæring en lovfestet rettighet for ungdom. Rundt 20 prosent av hvert kull som begynner i Vgs. har ikke bestått i ett eller flere fag. Fylkeskommunene stiller krav for få begynne på studiespesialiserende utdanningsprogram. Det betyr i praksis at alle elever uten fullført og bestått grunnskole havner på yrkesfaglig utdanning, og utgjør derved ca 40% av elevmassen der. Det er neppe tilfeldig at omtrent samme antall elever ikke fullfører sin utdanning, ved at de slutter skolen eller ikke får tilbud om læreplass grunnet svake karakterer.

Fire prosent mangler karakter i mer enn halvparten av fagene og får dermed ikke regnet ut sine grunnskolepoeng. Denne gruppen er sammensatt, eleven kan være fritatt fra vurdering, mangle grunnlag for vurdering eller ha spesielle utfordringer.

Det bør vurderes å stille krav om bestått grunnskole for å starte videregående skole, i praksis ved at elevene minst har karakter 2 i norsk og matematikk. Vi tror at et slikt krav vil ha flere positive effekter:

• Karakterkravet vil gi elever i ungdomsskolen en ekstra motivasjon til å bestå fag
• Mindre "strekk i laget" i de yrkesfaglige klassene
• Heve kvaliteten i undervisningen i yrkesfagene
• Heve statusen til yrkesfagene.

Danmark har nettopp innført krav om minimum karakteren 2 i dansk og matematikk for opptak til videregående skole. Ordningen er ennå for ung til å ha blitt evaluert, men erfaringene, ifølge Dansk Industri er at kvaliteten på undervisningen øker. Man ser også en liten nedgang i frafallet.

Ambisjoner for alle unge

Et karakterkrav vil medføre at ikke alle kommer inn i videregående skole. Det finnes allerede en rekke unntaksordninger i dag. En del ordninger er ikke søkbare for eleven, men blir tilbudt av fylket i særlige tilfeller. Det er store variasjoner mellom fylkene i forhold til hvilke tilbud som blir gitt, og hvordan ordningene praktiseres. Man får da det paradokset at de som stiller svakest står ovenfor det mest uoversiktlige utdannelsestilbudet.

I tillegg blir tilbudene for spredt og for lite brukt til at man greier å evaluere de samlet. Resultatet er at man ikke helt vet hvilke tilbud som fungerer og ikke. Problemstillingen er ikke særskilt for Norge. En dansk ekspertgruppe anbefalte i sin konklusjon i februar 2017 at man innfører en samlet lovgiving og et mer oversiktlig, men fleksibelt, undervisningstilbud for elever som ikke kommer inn i ordinært utdanningsløp på videregående. Vi tror man også i Norge må vurdere lignende løsninger.

En slik ny ordning må ta utgangspunkt i styrkene og fleksibiliteten til dagens ordninger, men samtidig redusere kompleksiteten. Dette krever tettere samarbeid mellom grunnskole, videregående skole, karriereveiledning og NAV.

Sist oppdatert mai 2019.

99 prosent av de som tar utdanning på universitet og høyskole skal ut i et arbeidsmarked utenfor akademia. Utdanning må derfor være tett koblet på arbeidslivet og dets behov. For å sikre relevansen er det flere tiltak som er aktuelle. Studenter må få tilbud om å skrive bachelor- og masteroppgaver i samarbeid med bedrift. Vi trenger også flere hospiteringsordninger for vitenskapelig personale i arbeidslivet og mer bruk av Professor II-ordningen.

Industrien trenger også flere bedriftsbachelor- og bedriftsmasterprogrammer, tilsvarende industrimastergraden ved Universitetet i Sørøst-Norge i samarbeid med Kongsbergindustrien.

Høyskoler og universiteter må legge bedre til rette for overganger både til og fra fagskolene, og ha flere såkalte "Y-vei-løp", der fagarbeidere kan ta ingeniørutdanning.

Industrien trenger flere med teknologiutdanning, og Norge har færre studenter innenfor teknologi enn land det er naturlig å sammenlikne seg med. For å ivareta industriens kompetansebehov og norsk konkurransekraft, må det utdannes flere studenter innenfor disse fagområdene.

Sist oppdatert mai 2019.

Det er behov for at utdanningsinstitusjonene inntar rollen som tilbydere av etter- og videreutdanning i tekniske fag. Det er også nødvendig at bedriftene jobber mer systematisk med både uformell og formell kompetanseutvikling.

• Myndighetene må legge bedre til rette for etter- og videreutdanning. Dette kan gjøres for eksempelved å innføre støttetiltak for å utvikle og gjennomføre skreddersydd opplæring etter bedriftens behov.
• Regjeringen må styrke satsingen på modulbasert etterutdanning slik at fagskolene kan ta imot minst 1000 studenter i 2020.
• Ordningen der partene utvikler modulbasert etter- og videreutdanning må utvides til å inkludere universitet og høgskole.
• NAV må legge bedre til rette for at flere kan få kompetanse som kvalifiserer for arbeid i industrien.

Sist oppdatert januar 2024.