Regjeringen foreslår et kvoteprisgulv på 200 kroner. Dette forslaget om å kraftig svekke CO2-kompensasjonsordningen for kraftforedlende, fornybarbasert industri er overraskende og dramatisk. Det skaper en unødvendig usikkerhet for den ordningen som har betydd mest for kraftforedlende industris satsinger, reduserer mulighetene for å nå klimamålene og svekker tempoet i det grønne skiftet.
Regjeringen lovte i Hurdalsplattformen å styrke CO2-kompensasjonsordningen. Dette er det motsatte. Dette er et stort kutt, som kommer samtidig som CO2-prisene i Europa har økt kraftig og industri legges ned på kontinentet. Å gjøre så dramatiske endringer i rammevilkårene for industrien kan sette investeringer i spill på kort sikt, og true arbeidsplasser på lengre sikt.
Kostnadene ved CO2-kompensasjonsordningen er beregnet å kunne bli opp mot 100 milliarder kroner fram mot 2030, uavkortet. Dette er redusert til 78 milliarder med et kvoteprisgulv. Men man må også se på inntektene CO2-prisen gir det offentlige. Oslo Economics beregner at merinntektene fra økt CO2-pris blir minst 632 milliarder i samme periode – over 8 ganger så mye som Regjeringens forslag.
CO2-kompensasjon er et industrielt og klimapolitisk virkemiddel som er en integrert del av EUs kvotehandelssystem. For at produksjonen ikke skal forsvinne ut av Europa til land hvor bedriftene i liten grad må betale for sine utslipp, har EU laget en klimabegrunnet refusjonsordning for de økte kraftkostnadene som kvoteprisen gir. Bakgrunnen for dette er at Europas kraftprodusenter kan velte sine økte klimakostnader over på bedriftene og vanlige forbrukere. Dette påslaget rammer også norske forbrukere og industri via økte priser i kraftmarkedet. Uten at norske kraftselskaper har økte kostnader. En liten andel av norske kraftselskapers superprofitt omfordeles av staten som en refusjon for kraftprispåslaget til de bedriftene som får økte indirekte kostnader fordi kvoteprisen øker kraftprisen, såkalt CO2-kompensasjon.
CO2-kompensasjonen handler ikke om utslipp i industrien, men om kostnader norsk industri får som følge av at Norge importerer høye CO2-priser fra Europa i kraftprisen. Til tross for at norsk industri bruker 100% ren fornybar kraft, settes kraftprisen av gass- og kullkraftprodusenter.
Det aller meste av kostnadsøkningen til CO2-kompensasjonsordningen kommer som følge av at CO2-prisene i Europa øker. Det bidrar til høyere kraftpriser og større kostnader for industrien. For det offentlige gir den samme CO2-priseffekten høyere inntekter.
I motsetning til kraftselskapene, kan ikke globalt konkurranseutsatt industri velte sine særnorske eller særeuropeiske kostnader over på sine kunder.
Ordningen er innført i Norge med stort politisk flertall.
Bedrifter som kvalifiserer for ordningen, må oppfylle strenge kriterier gitt av EU. Kostnadene stiger med stigende kvotepris. Økt kvotepris fører til høyere kraftpris for bedriftene og dermed større fare for at bedriftene utkonkurreres av bedrifter fra land uten CO2-prising, ikke satser videre i Norge eller ikke etablerer seg her. Høye kvotepriser gir formidable inntekter til kraftverkseierne som er staten, kommunene og fylkeskommunene. Kun en relativt liten del av disse midlene blir brukt for å utligne kostnadsulempen norske industribedrifter får som følge av en økning i kraftprisen som skyldes kvotepåslaget.
