Viktige punkter som er beskrevet og støttes er:
- Norsk leverandørindustri skal ta del i utviklingen av flytende vindkraft.
- Det trengs støtteordninger slik som kombinasjon av investeringsstøtte og auksjoner.
- Kapittel 8 om "Finansieringsordninger for flytende vindkraft" konkluderer med at GIEK/Eksportkreditt, Enova, Norwegian Energy Partners og EUs innovasjonsfond er de sentrale.
- Det må settes fornuftige krav til konsesjons-søker og at støtteordninger må ses i sammenheng med konsesjonssøknad.
– Mangfold av aktører er viktig, og tid er viktig. Uten rammeverket på plass, blir det jo ikke prosjekter, sier bransjesjef Runar Rugtvedt i Norsk Industri, som også er styreleder for det OED-finansierte prosjektet om norsk verdikjede for havvind.
Det understrekes at norsk leverandørindustri skal ta del i utviklingen og bidra til å få fram lønnsom, fornybar kraftteknologi. Det er i stor grad et spørsmål om å være kvalifisert i et voksende internasjonalt marked, og en rekke norskbaserte aktører er allerede godt posisjonert.
Det er riktig at flytende vindkraft er mindre moden enn bunnfast vindkraft, og regjeringen skriver at for eksempel Frankrike supplerer auksjoner med investeringsstøtte for de mindre modne teknologiene.
Det trekkes frem at dersom vindkraft fra flytende installasjoner føres til land, vil det også komme kostnader til kabler og eventuelle forsterkninger av kraftnettet på land. Det vil med et slikt resonnement svært store kostnadsreduksjoner må til før flytende vindkraft blir lønnsomt i det norske kraftmarkedet. Dette må løses.
I likhet med mye annen ny teknologi, vil læringskurven og volumproduksjon fremover ta kostnadene ned, og norske industrimiljøer har mye å bidra med sin offshore-erfaring fra flytende produksjonsenheter, elektrifisering og subsea-teknologi blant annet.
Arbeidet med havvind må også ses i sammenheng med arbeidet om klima-veikartet der det i Statsbudsjettet vises til:
«Stortinget ber regjeringen sammen med bransjen legge frem en plan for hvordan utslippene fra olje- og gassproduksjonen på norsk sokkel reduseres med 50 prosent innen 2030, sammenlignet med 2005, innenfor dagens virkemiddelbruk. Videre må planen ivareta hensynet til kostnadseffektive utslippsreduksjoner, herunder videre elektrifisering av eksisterende felt og lav- og nullutslippsteknologi på nye felt og hensynet til kraftsystemet på fastlandet. Dette arbeidet ferdigstilles i løpet av 2021.»