Norsk produksjon av fornybar energi og kraftforedlende industri har levd og utviklet seg i en symbiose i over hundre år. Mange av de norske smelteverkene er bygget som en direkte følge av og i nærheten av store vannkraftutbygginger. Foredlingsmuligheten var igjen en forutsetning for at kraftverksinvesteringene lot seg forsvare.
Rikelig tilgang på fornybar kraft har siden da vært det viktigste konkurransefortrinnet for norsk kraftforedlende industri og norsk industriproduksjon har alltid vært kjennetegnet av det sterke innslaget av prosesser som foredler strøm, som ferrolegeringer, silisium og aluminium.
Viktig for fornybarnæringen
De fleste forbinder kraftforedlende industri sin rolle i den fornybare verdikjeden som storforbrukeren. I overkant av ¼ av norsk strømproduksjon brukes i denne industrien, og kraftbransjen er den klart største leverandøren til selskapene. Et bortfall av industrien ville føre til betydelig lavere verdiskaping også i fornybarbransjen i lang tid.
Kraftforedlende industri sine innkjøp gir prissikring for fornybarprodusentene, ikke minst gjennom kjøpsavtaler for produksjon fra nye kraftverk. Langsiktige avtaler med industrien har vært utløsende for mange av de større investeringene i vindkraft i Norge og Sverige de siste 10 årene. Kjøpsavtalene er gode alternativer til direkte eierskap i kraft, dersom man ikke som for eksempel Hydro, satser på hele verdikjeden og er stor eier av både kraftproduksjon og foredling.
Smelteverk er også energikilder
Prosessene i smelteverkene skaper store mengder restvarme, verdifull energi det har vært viktig å ta vare på. Høye temperaturer gir mulighet for dampbasert kraftproduksjon, slik vi ser det i energigjenvinningsanleggene hos Finnfjord og Elkem. De er blitt både kraftprodusenter og store strømleverandører. I løpet av 2024 vil vi se det samme på ferromanganverket Eramet har i Sauda, med ovnsgass som brennes i eget anlegg. Dette blir verdens første anlegg av sin sort. Lavere temperaturer har det vært vanskeligere å utnytte, siden industrien ofte ligger langt fra nærmeste store by og deres urbane fjernvarmeanlegg. Det er fortsatt mye varme igjen etter at gatene, skolene og fotballbanene har fått sitt. Mo Industripark er for eksempel blitt en av Nord-Norges største fjernvarmeprodusenter. Et annet eksempel er det tette samarbeidet mellom Ineos og Yara: Mens en har restvarme, trenger en annen varme til tørkeprosessene.
– Dette går kanskje litt under radaren, men det er flere synergier hentet ut i samspill med andre bedrifter i området. Overskuddsdamp fra Yaras fabrikkanlegg på Herøya forsyner vår fabrikk med dampen vi trenger til tørking av PVC. Vår søsterbedrift sender brenngass til oss og etan i rør til Yara som de bruker i sin produksjon. Vi har i mange år vært opptatt av integrering og sirkulærøkonomi i praksis, og plasseringen av fabrikken midt i en industripark muliggjør dette. Vi er stolte over optimaliseringen vi oppnår gjennom integrert samarbeid, sier David Verdu, Site manager Grenland, INEOS Inovyn
Nye datasentre eller andre som ønsker å utforske mulighetene til å utnytte restvarmen sin bedre, og det burde alle utforske, bør ta kontakt med sitt nærmeste smelteverk. Der ligger det mange tiårs erfaring, kompetanse og kreativitet på lager. Vi har alltid jaktet etter nye måter å utnytte energien på. Vi må være verdens mest energieffektive, alt annet er for dårlig.
Geir Henning Wintervoll, administrerende direktør Finnfjord AS, som produserer strøm, leverer varme til nærmiljøet og sin egen produksjon av alger som spiser CO2 og vil inngå i bærekraftig laksefor.
Klimakrisen gir kraftforedlende industri en viktigere rolle
Klimakrisen og energiomstillingen vever kraftforedlende industri tettere inn i fornybare verdikjeder. Elektrifisering er det absolutt viktigste utslippsreduserende tiltaket, både direkte gjennom å erstatte fossile brensler med strøm til for eksempel produksjon av varme i kjemisk industri, som hos Borregaard, og indirekte gjennom bruk av hydrogen i prosessene, ikke minst i produksjonen av gjødsel. Samtidig er den globale energiomstillingen den viktigste driveren for den økte etterspørselen etter materialene industrien produserer, med tilhørende investeringer i økt kapasitet globalt. Ny infrastruktur for energi skal bygges ut: Kraftnett, solceller, vindturbiner, vannkraftdammer, kjernekraft, batterier, varmepumper, elektrisk transport og mer energieffektive bygninger. Materialene industrien produserer er kritisk viktige i disse produktene og anleggene. Alle kjente teknologier for bygging av ny energi krever de avanserte materialene som produseres av norsk kraftforedlende industri.
– I nyindustrialiseringen som i dag styrer utvikling og industriell innovasjon, leverer vi som nikkelverk viktige og vitale råmaterialer til blant annet batterier. Vår teknologi, prosesskunnskap og forskning representerer et viktig bidrag som kan forebygge og hindre en global klimakrise. Vi understøtter en bærekraftig økonomi og produksjon og vi leverer avgjørende produkter til elektrifisering av samferdsel og logistikk, sier Nils G. Gjelsten, administrerende direktør i Glencore Nikkelverk.
Spørsmålet er ikke om materialene trengs, men hvor de skal produseres. Norge kan produsere på grunnlag av fornybar energi. Her har vi naturgitte fortrinn. Men lønnsomme verdikjeder krever effektivitet og lønnsomhet i alle ledd. For den fornybare verdikjeden er bunnplanken kraftprodusentenes mulighet til å svare på økt etterspørsel, altså mulighet til å bygge ut ny utslippsfri kraft med lave kostnader.
Wacker ønsker å utvide produksjonskapasiteten med 50 prosent og gjøre smelteverket karbonnøytralt innen 2030. Tilgang til forutsigbar priset kraft er den viktigste innsatsfaktoren når vi nå skal investere for framtida. Det er igjen betinget av at det er mulig for produsentene å investere i den rimeligste utslippsfrie teknologien som er tilgjengelig. Industrien trenger vindkraft på land.