Økt geopolitisk spenning har satt sikkerhetspolitikken øverst på agendaen, med styrket tilgang på kritiske og strategiske materialer som sentralt punkt. Selvforsyningsgraden skal opp og konkurransekraften i industrien skal styrkes for å redusere avhengigheten av import fra utenforland. Norge støtter EUs ambisjoner og har inngått avtale med unionen om et grønt strategisk industrielt partnerskap.

Norges høye kapasitet til å produsere strategiske varer i form av kraftforedling spiller, ikke uventet, en sentral rolle i dette samarbeidet. Norsk kraftforedlende industri leverer kritiske og strategiske materialer som er avgjørende for energiomstillingen, som aluminium, nikkel, silisium, mangan og andre legeringer, i tillegg til andre strategiske varer som gjødsel. For flere av disse produktene har Norge store markedsandeler. Noen eksempler: Norsk aluminiumsindustri er den største enkeltleverandøren til EU og dekker om lag 17 prosent av aluminiumsforbruket, et metall som er avgjørende for å nå målsettingene om mer energieffektiv infrastruktur og omstillingen transport- og energisystemet. Norsk silisiumsproduksjon, som er helt avgjørende for utviklingen av fornybar energi, forsyner 40 prosent av den europeiske etterspørselen. Norske manganprodukter, helt avgjørende for både infrastruktur, transport og fornybarutvikling, har markedsandeler opp mot 50 prosent. EU importerer elektrisitet i form av elintensive varer tilsvarende 160 TWh (milliarder kilowatttimer), nesten 25 av disse kommer fra Norge (IEA). Når takten i energiomstillingen nå skal opp, vil etterspørselen etter disse materialene øke. EUs og Norges ønske er å sikre og utvikle norske markedsandeler, ikke minst fordi dette er strategiske materialer som takket være den rike tilgangen på fornybar energi er produsert med et av verdens laveste klimafotavtrykk.

Målsettingen om økt selvforsyning av kritiske og strategiske varer er langt fra å bli nådd. Utviklingen går feil vei. For ferrolegeringer har importandelen økt fra 72 til 87 prosent fra 2019 til 2023. Om lag 30 prosent av EUs produksjonskapasitet på primæraluminium er lagt ned siden 2021. Noe er midlertidig som en følge av energikrisen, noe permanent. Det er heller ikke Norges andel som øker når russisk og til dels kinesisk import reduseres. Tall fra IEA viser at den europeiske andelen av EUs import av energiintensive varer holder seg relativt stabilt i det russiske materialer fases ut, mens «resten» av verden øker. Tall fra ferrolegeringsindustrien viser at norsk eksport til EU gikk ned med 4 prosent fra 2022 til 2023, mens Kasakhstans eksport økte med 120 prosent. Kasakhstansk produksjon av disse varene er basert på fossil energi, og til dels svært skitten fossil energi. Dette er dette vi kaller karbonlekkasje. Utslippene i Europa går ned, energiforbruket i industrien går ned, men produksjonen og investeringene flyttes til land som ikke har begrensninger på bruk av fossil energi, hvor det ikke må betales for utslipp og hvor energiprisene er betydelig lavere enn i Europa. 

Dette er en klart uønsket utvikling og EU varsler nå en kraftig opptrapping av tiltakene mot karbonlekkasje, for klimaomstilling av egen industri, for økt industriproduksjon i EU og styrket strategisk autonomi for disse viktige varene gjennom partnerskap med land som Norge. Utbyggingen av fornybar energi og kraftnett akselereres. En karbongrensemekanisme (CBAM) som skal utjamne eventuelle konkurransefordeler med å slippe å betale for utslipp er i ferd med å komme på plass og må justeres for å kunne gjøre jobben. Støtteordningene trappes opp og tiltak som kompensasjon til industrien for høye elektrisitetspriser som en følge av klimakvoteregimet blir anerkjent som stadig viktigere for omstillingen, konkurransekraften og Europas sikkerhet.

Og det er nettopp den norske CO2-ordningen som fortsatt sørger for at det er mulig for norsk industri å konkurrere med for eksempel kinesisk industri. Uten den ordningen ville kraftprisene også i Norge vært for høye til å hindre at investeringene lekker til land EU ikke ønsker å være avhengige av (IEA). Det selv mens vi fortsatt har et fortrinn i form av god tilgang til fornybar energi, et fortrinn vi vil miste dersom det ikke blir mulig å møte økt etterspørsel med utvikling av ny fornybar energi.