2 SO2-utslipp og -regulering

Siden 1970 har det vært svovelavgift på mineralolje, med hensikt å redusere SO2-utslippene. Avgiftsplikten omfatter olje med mineralsk opphav og er knyttet til oljens kokepunkt, ikke betegnelse. Avgiften omfatter blant annet fyringsparafin, lett fyringsolje, diesel og tungolje.

Utslippene fra prosessindustrien er fritatt fra avgiftsplikt gjennom avtale mellom myndighetene og industrien, ved at industrien selv finansierer og gjennomfører tiltak som sørger for å begrense utslippene. Dette organiseres gjennom Prosessindustriens Miljøfond. Miljøfondet følger opp intensjonsavtalen mellom industrien og myndighetene. Her er det nedfelt at myndighetene fjernet SO2-avgiften for prosessindustrien, mot at bedriftene opprettet og finansierte Miljøfondet som gjennomfører tiltak som sørger for at SO2-utslippene ble redusert og holdes under avtalt utslippstak.

I henhold til Gøteborgprotokollen (se faktaboks) skulle Norges SO2-utslipp være maksimalt 22 000 tonn i 2010. Hvert år siden 2006 har de samlede utslippene ligget under denne forpliktelsen. Gøteborgprotokollen ble revidert i 2012. Norges forpliktelse i 2020 er på 22 000 tonn SO2. Fra 2020 har Norge forpliktet seg til 10 prosent reduksjon sammenlignet med 2005-utslippet av SO2 på 24 000 tonn.

Det nåværende direktivet om nasjonale utslippstak (national emissions ceilings directive) for forurensende stoffer til luft trådte i kraft i EU høsten 2001. Direktivet ble innlemmet i EØS-avtalen i desember 2009. Direktivet har som formål å unngå utslipp som bidrar til overskridelse av kritiske belastningsgrenser for økosystemer og menneskers helse, gjennom å redusere grenseoverskridende luftforurensning (bl.a. sur nedbør).

Det omfatter stoffene SO2, NOX, ammoniakk (NH3) og flyktige organiske forbindelser (VOC), og setter tak for hver enkelt medlemsstats samlede utslipp fra og med 2010 av hvert av disse stoffene.

I 2016 ble det vedtatt et oppdatert direktiv om reduksjon av nasjonale utslipp av visse forurensninger til luft (2016/2284/EU). Målet er å sikre ytterligere reduserte utslipp av forurensninger til luft som kan skade menneskers helse eller økosystemer, nasjonalt eller i andre land. Direktivet skal bidra til å nå miljømålene som er satt i Kommisjonens meddelelse om Program for ren luft i Europa (EUs luftpakke). Det nye direktivet setter krav til reduksjoner i nasjonale utslipp gjeldende fra henholdsvis 2020 og 2030.

Dersom Norge i EØS-avtalen påtar seg samme nasjonale utslippsforpliktelser gjeldende fra 2020 som i Gøteborgprotokollen, vil ikke direktivet medføre utslippskrav for årene 2020-2029 som går utover det som følger av protokollen.

Det er mange eksempler på avtaler mellom industrien og myndighetene. Hver av avtalene gir både bedrifter og myndigheter stor merverdi.

For enkeltbedrifter kan det være vanskelig å gjennomføre tiltak alene. Det kan være teknologiske utfordringer, det kan være markedsmessige utfordringer og det kan være økonomiske utfordringer. En avgift vil kanskje ikke utløse tiltak. Derfor vil det være lettere å få gjennomført tiltak med støtte økonomisk og teknologisk i et fellesskap. Det er oftest også slik at industrien, bransjen eller bedriftene selv vet hva som er beste tiltak for å redusere utslipp i egen virksomhet. Støtten er basert på innbetaling til fondet og det er også betydelig grad av egeninnsats og i mange tilfeller også egenfinansiering i prosjektene.

For samfunnet gir det mening å få redusert utslipp på en kostnadseffektiv måte. Ved å inngå en avtale med en gruppe bedrifter overlater myndighetene ansvaret for å finansiere og gjennomføre utslippsreduksjonene. Et fond eller annet avtaleinstrument, hvor bedriftene selv står for finansieringen, vil kunne gi større støtteandel, enn det som er mulig som følge av statsstøtteregelverket. Dermed vil det være mulig å gjennomføre prosjekter en avgift ikke vil utløse.

Myndighetene kan regulere utslippene til enkeltbedrifter gjennom utslippstillatelse. Da er bedriften pålagt å reduseres sine utslipp. Dersom kravene er for strenge vil et alternativ være nedleggelse av bedriften. Da er det mer hensiktsmessig å ha en avtale som sikrer lavere utslipp og samtidig sørger for at bedriftene kan opprettholde konkurranseevnen, sysselsettingen og verdiskapingen.

I mange bedrifter henger ulike utslippskutt sammen. Ett eksempel er at det er nødvendig å redusere temperaturen i en avgass før den kan renses. Varmen kan brukes til energigjenvinning. Dermed kan det være aktuelt med støtte fra både Enova og Miljøfondet. Ett annet eksempel er karbonfangst. For å kunne gjøre dette er det nødvendig å redusere SO2 og NOx i avgassen. Da kan både Miljøfondet og NOx-fondet være viktige støttespillere i et karbonfangstprosjekt som skal redusere klimagassutslippene. Ved støtte fra ulike fond er det naturligvis viktig å fordele kostnadene riktig, det har alle aktuelle aktører erfaring med og dette avgjøres sjablonmessig eller fra prosjekt til prosjekt.

Miljøfondet omtales i kapittel 5. Se omtale av øvrige avtaler i vedlegget.

Reduksjon av SO2-utslipp fra avgass kan i hovedprinsipp gjøres på to måter:

• Redusere innhold av svovel i råmaterialene/ skifte råmaterialer (reduksjonsmiddelet).
• Fjerne svovel fra prosessavgassen.

Å redusere innholdet av svovel i råmaterialene, vil gi redusert SO2 i avgassen. Økte miljøkrav gjør at lavsvovelholdige råmaterialer er dyrere og vanskeligere tilgjengelig for industrien i Norge. Bedriftene jobber jevnlig med dette, men for å sikre utslippsreduksjon i industrien, er det nødvendig å fjerne SO2 fra avgassene fra prosessindustrien.

Det finnes en rekke ulike teknologier for SO2-rensing. Metodene klassifiseres som regenerative og ikke-regenerative, det vil si metoder der reagensen kan brukes igjen eller der den forbrukes i prosessen. Videre kan teknologiene graderes som tørre, halvtørre eller våte, avhengig av i hvilken form svovel fjernes fra prosessen.

I prosessindustrien i Norge har det i all hovedsak blitt installert sjøvannsscrubbere. De aller fleste prosessindustribedriftene ligger langs Norges langstrakte kyst, og det er rikelig tilgang til sjøvann. Det er også slik at de fleste av resipientene har god utskifting, slik at sjøvannsvasking ikke medfører noen stor belastning på sjøvannet.

Rensing av SO2 krever i utgangspunktet ikke store teknologiutviklingsskritt. Teknologien er moden. Selve renseprosessen er i de fleste tilfeller, relativt enkel. Det som kan være utfordrende og som kan by på problemer er å få avgassen i riktig temperatur med jevn SO2-konsentrasjon og jevnt volum av gass som skal behandles. Prosjektene er kostnadskrevende, slik at det er utfordrende for enkeltbedrifter å gjennomføre tiltak. Det er viktig å se SO2-rensing som en del av et større system for å bli et lavutslippssamfunn. For å få til karbonfangst i prosessindustrien er det i de fleste tilfeller nødvendig å rense SO2 og NOx.