Norske kommuner er i gang med å fjerne den arbeidende kapitalen (maskiner, produksjonsutstyr osv.) fra grunnlaget for kommunal eiendomsskatt. Grunnlaget skal trappes ned over syv år fra 2019-2026. Når nedtrappingen er gjennomført vil industri- og bergverksbedriftene fortsatt betale over en milliard kroner eiendomsskatt for bygg, infrastruktur og tomter de bruker til industriproduksjon, på lik linje med andre næringer som kun betaler eiendomsskatt på bygg og tomt (kraftverkene og olje-selskapene har særskilte regler for eiendomsskatt på sine anlegg). Red-uksjonen i grunnlaget for eiendomsskatt fører i noen kommuner til at kommunen har vedtatt økning i skattesatsen (maksimalt 0,5 prosent i 2020), slik at noen industribedrifter betaler mer i eiendoms-skatt i 2020 enn tidligere.

Men poenget er at alle bygg betalersamme eiendomsskatt, uavhengig av om bygget brukes til industri, varehandel eller treningsstudio.

De fleste industribedrifter vil få en lavere regning for eiendomsskatt enn tidligere, men foreløpig finnes ingen samlet oversikt over reduksjonen i eiendomsskatt på den arbeidende kapitalen.

Norsk Industri er svært tilfreds med løsningen som Stortinget fant fremtil. Vi registrerer imidlertid at noen kommuner ved takstendringer i realiteten prøver å uthule Stortingets vedtak. Prinsippet om at arbeidende kapital ikke skal ilegges skatt er viktig for industrien og for næringslivet.

Industribedriftene kunne tenkt seg en tilsvarende løsning for formuesskatten. Det burde være mulig å fjerne den arbeidende kapitalen fra formuesskatten på lik linje med det som gjøres på eiendomsskatten.

I det økonomiske opplegget for 2020 ble det ikke rom for ytterligere nedgang i formuesskatten. Heller ikke oppjustering av bunnfradraget ble det funnet rom til. Formuesskatten er i 2020 på 0,85 prosent, herav 0,7 prosent til kommunen og 0,15 prosent til staten.

Verdiene på Oslo Børs steg gjennom-snittlig med 17 prosent i 2019. Med lik sats for skatten som tidligere vil dette føre til at formuesskatten øker. I 2013 var inntektene fra formuesskatten 14 milliarder kroner, og vi anslår at skatten nå vil bringe inn 17–18 milliarder kroner til statskassen i 2020, til tross for senkning av satsen og innføring av aksjerabatt (se figur under).

I november 2019 ble «NOU 2019: 18 Skattlegging av havbruksvirksomhet» lansert. Her ønsker et flertall i utvalget å innføre grunnrenteskatt på oppdrettsnæringen. Et mindretall med representanter for NHO, LO og KS ville ikke dette. NOUen ble nedsatt på bakgrunn av politisk diskusjon i Stortinget om innføring av produksjonsavgift, hvorpå regjeringen i stedet foreslo en grunnrente-skatt. Det hele ble sendt til utredning i form av en partssammensatt NOU.

Denne NOUen fikk det mest detaljerte mandatet Norsk Industri har sett på lang tid. Norsk Industri ble invitert inn i referansegruppe til NOU-arbeidet, og har derfor kunnet stille kritiske spørsmål underveis i prosessen. For flertallet i utvalget har disse møtene tilsynelatende hatt minimal betydning for konklusjonene.

En av flere overordnede grunner til at Norsk Industri er negativ til grunnrente-skatt innen oppdrettsnæringen, er denne næringens tiltakende kobling med leverandørindustrien til olje og gass. Ettersom sistnevnte over tid trenger flere bein å stå på, slik at vi får videreutvikling fremfor for-vitring fremover, har utviklingstillatelsene innen oppdrettsnæringen koblet ovennevnte leverandørindustri tett på, da erfaringen med bølger og robuste konstruksjoner fra olje og gass er svært relevant for offshore havbruk.

Kjernen i problemstillingen er at det er full aksept for grunnrenteskatt på immobile næringer som olje og vann-kraft. Når myndighetene nå vurderer å ta skrittet over til mobile næringer, er dette for Norsk Industri en sterk prinsipiell politikkendring som til de grader berører konkurranseutsatt industri. Argument-asjonen til flertallet i NOUen, med selektiv historieskriving og hvor begrepet «grunnrente» brukes så vidt og uklart, er så tvilsom sett fra vårt ståsted, at den vil virke svært negativt på investorer som vurderer å investere i Norge innen flere bransjer.

Grunnrente er et vagt begrep når en bransje man vil grunnrentebeskatte ikke er immobil. Flertallet i utvalget har åpenbart liten forståelse for internasjonal konkurranse om investeringsmidler. For en del år siden var næringen mest i Norge – da kunne vi forstått at temaet ble diskutert. Nå er det et faktum at næringen ekspanderer i mange land, og at teknologien åpner for etablering lenger til havs og på land. Dette underminerer sterkt den norske fordelen med fjordene som lokasjon. Rapporten dokumenterer også denne teknologiske og internasjonale utviklingen. Det er alle-rede investert for mange milliarder kroneri oppdrettsnæring i utlandet, mye med norsk kapital. Men det virker som om dette er skrevet uavhengig av flertallets konklusjoner, utover at man erkjenner at dette kan føre til redusert grunnrente i fremtiden.

Man gjemmer seg bak begrep som «velfungerende kapitalmarkeder» når man tror at ethvert lønnsomt prosjekt i Norge vil bli gjennomført selv om alternativet i andre land er langt mer lønnsomt. Slik fungerer dessverre ikke verden – det er bare å spørre dem som har skoene på. Skatteforslaget har derfor blitt en teoretisk øvelse, som oversatt til politiske realiteter kan få sterke negative resultater, også utover oppdrettsnæringen.

På side 100 skrives det: «Investeringer i havbruk eller andre næringer i Norge eller i andre land vil i utgangspunktet ikke være gjensidig utelukkende. Selskaper som ønsker å skape størst mulig verdi for eier, vil investere i alle prosjekter som er lønnsomme etter skatt, uavhengig av om det er havbruk i sjøen eller på land, i andre land eller i andre næringer. Velfungerende kapitalmarkeder sørger for at lønnsomme prosjekter blir finansiert.» Enhver næringsdrivende vil si at dette kun er teori som faller gjennom i praksis. Ellers hadde investeringene i Norge vært langt større. For markedsaktører er kapital og oppfølgingsledelse reelle beskrankninger når investeringer skal foretas.

Det er ellers oppsiktsvekkende at en NOU som selv indikerer at man ved å grunnrentebeskatte en oppdrettsnæring, skal kunne få inn syv milliarder kroner i året, tror at dette er kurant, det vil si at dette skjer uten vesentlig adferdsendring. Særlig de største aktørene, som eier store deler av verdikjeden, har betydelige muligheter til å omgå mye av den særnorske skatten gjennom tilpasninger i grunnrentedelen av verdikjeden.

På side 88 sies det: «Det generelle utgangs-punktet bør være at kapitalavkastning skattlegges mest mulig likt, uavhengig av hvilket objekt det er investert i.» Dette er Norsk Industri enig i. Men så kommer det to setninger etterpå: «Et unntak er stedbundne renprofitter (grunnrente), som isolert sett kan skattlegges uten at det vil påvirke investeringsaktiviteten.» Mye av rapporten ellers dreier seg om renprofitt, som defineres svært vidt og kan omtales omtrent alt. Begrepet «stedbunden» er mildt sagt tvilsomt for vår fjordbaserte oppdrettsnæring som er på full fart ut på offshorevann, på land og inn i stadig flere lokasjoner i andre land.

NOUen prøver å bygge dette opp rundt begrepet «renprofitt», som forklares svært vidt og akademisk. Renprofitt leder fort over mot grunnrente. NOUen viser til at renprofitt ikke bare knytter seg til stedbundne naturressurser, men også «foretak-spesifikk kunnskap og teknologi» (side 89). Mellom linjene aner vi da konturene av en beskatning i fremtiden som kan bli foretaksspesifikk?

På side 92 sies det «Ansatte med særlig kompetanse vil normalt få avlønning i tråd med sin produktivitet. I velfungerende markeder vil dermed ikke slike ansatte gi opphav til renprofitt. Hvis disse likevel gir opphav til renprofitt, vil det skyldes at markedene ikke fungerer optimalt, for eksempel ved at arbeidsgiver har markedsmakt i arbeidsmarkedet.» For Norsk Industri som part i frontfaget, er det interessant at Finansdepartementet kan være sekretariat for slik skriving. Alle som kjenner til den norske samordnete lønnsmodellen vet at norske frontfagsoppgjør innebærer en viss sammentrekning av lønnsstigen, i betydning at de som uten begrensninger kunne oppnå svært høye lønninger, holdes noe igjen, mens de som ligger nederst på stigen, løftes noe. Sitatet over mer enn indikerer at det oppstår renprofitt i debedriftene hvor lønnsdannelsen i Norge holder noe igjen på de mest etter-traktede arbeidstakerne.

Når vi trekker frem så mange sitater fra rapporten, skyldes det at de snører dette sammen der de på side 90 sier rett ut at «Utvalget vil bruke begrepet grunnrente om alle komponentene som gir opphav til renprofitt.» Vår vurdering blir da at det er hummer og kanari som legges sammen og blir grunnrente – som deretter skal særlig beskattes. Norsk Industri stiller derfor fundamentale spørsmål ved hele teorien om renprofitt og grunnrente slik det fremstilles i rapporten. Det blir for mye teori og for lite operativt. Når man i tillegg ramser opp en rekke næringer ulike steder i rapporten (skog, landbruk, reiseliv, reindrift, skipsfart, bergverk mm.), som «potensielt sett kunne vært grunnrentenæringer» (side 91) og attpåtil tilsynelatende åpner for at det finnes grunnrente i enkeltbedrifter, er dette omgjort til politikk en oppskrift på hvordan man kan innføre politisk risiko for investeringer i Norge. På side 224 i rapporten viser man til at syv milliarder i statskassa kan bidra til å redusere selskapsskatten med 2,6 prosentenheter. Norsk Industri mener staten er på ville veier om man skal fortsette å redusere den generelle selskapsskatten ved å innføre grunnrenteskatt på ymse næringer med så uklar begrunnelse.

Deler av norsk forvaltning og privat sektor arbeider intenst hver dag for å tiltrekke seg utenlandsk kapital til investeringer i Norge, i realpolitisk erkjennelse av at slik kapital ikke kommer av seg selv. For Norsk Industri blir derfor spørsmålet om grunnrenteskatt for oppdrettsnæringen ikke bare at vi mener det er fundamentalt feil å særskatte en stadig mer mobil næring. Denne skatten blir også et symbol på hva som i så fall kommer etterpå. Kort sagt – hvis man innfører grunnrenteskatt på oppdrettsnæringen, så vil en rekke næringer kunne bli utsatt for lignende skatteregime i årene fremover. Konsekvensene av slikt er dramatisk og er overhodet ikke belyst i rapporten.

Rapporten erkjenner det alle vet – at næringen er i ferd med å etablere seg mer i andre land, mer offshore og mer på land. NOUens flertall greier ikke helt å ta innover seg at det blir et paradoks at man ønsker å grunnrentebeskatte et oppdrettsanlegg i fjordene.

Men:

• Når det gjelder utlandet er det et faktum at ingen andre land «tilbyr» grunnrenteskatt.
• For offshore oppdrett erkjenner utvalget på side 93 at «Med utviklingen av konkurransedyktig offshore oppdrett vil kystfordelene potensielt bli mindre, fordi det er store havområder i en rekke land som da kan brukes til oppdrett.» Konklusjonen i NOUen blir likevel at «Det vil kunne oppstå grunnrente i matfiskproduksjon offshore...» Her rasler utvalget med grunnrenteskatt likevel, eventuelt noe lavere sats?
• For landbasert (og også offshore) skives det deretter «Samtidig gjør ny teknologi at næringen kan produsere både på land og offshore. Teknologiske endringer som fører til alternative produksjonsformer og intensivert konkurranse, vil ha betydning for størrelsen på grunnrenten.» Dette må leses som at flertallet i utvalget vil ha grunnrenteskatt også på land, men muligens til lavere sats. Vi konstaterer samtidig at man i sammendraget skriver «Utvalget har ikke gått nærmere inn på om en grunnrenteskatt bør gjeldefor matfiskproduksjon i landbaserte anlegg.» Vi er spent på hvilke argu-menter som brukes overfor oppdrett på land, når dette finner sted på en privat tomt som ikke er til bry for samfunnet på noen måte. Med slike sitater åpnes det for en type tenking rundt beskatning som bryter kraftig med all politikk til nå.

Utvalget bærer preg av lærebøker i samfunnsøkonomi for en lukket økonomi. Det erkjennes for så vidt på side 98 der det står «En overskuddsskatt på grunnrente omtales normalt som en grunnrenteskatt og vil virke nøytralt i en lukket økonomi.» Der kunne egentlig rapporten ha stoppet, for næringen man ønsker å særbeskatte eksporterer for mange titalls milliarder kroner i året og er på full fart over til andre land, til havs og på land. Det er en enorm kontrast mellom erkjennelsen av den teknologiske utviklingen og at investeringene sprer seg på en side og den «lukket økonomi»-tenkingen som preger flertallets forslag.

Det er tverrpolitisk ønske om at oppdretts-næringen, som er naturlig distriktsbasert, skal få muligheter til å ekspandere med basis i Norge. Det er også erkjent at næringens luseproblemer tilsier kraftige investeringer over tid i nye, mer robuste, teknologiske løsninger. Dette understøttes av regjeringens utviklingstillatelser. Dette lar seg overhodet ikke kombinere med utvalgets flertallskonklusjoner.

Når dette er erkjent, så åpner mindre-tallet for at kommunene bør få mer tilbake for å stille lokaliteter til disposisjon. Den nærmeste tiden vil kommunene, LO og næringen fortsette drøftelsene fra ut-valget for å operasjonalisere hva dette skal innebære i praksis. Partene diskuterer en moderat arealavgift basert på produksjonen på havbrukslokalitetene. Denne vil bli drøftet med regjeringen og Stortinget for å finne en god, omforent løsning.

Norsk Industri skal gi en høringsuttalelse innen 4. februar til Finansdepartementet om NOUen.

I desember 2019 sendte Norsk Industri inn en høringsuttalelse til NOU 2019:16 Skattlegging av vannkraftverk. Den er her gjengitt i sin helhet.

4.3.1 Høringsuttalelse

Skal vi nå målene i Parisavtalen står vi overfor en massiv elektrifisering. I det bildet vil vannkraften fremdeles spille en viktig rolle sammen med en forsert vindkraftutbygging. De gjenstående vannkraft-ressursens må utnyttes på en mest mulig ressurseffektiv måte. I prosessindustriens veikart tar industrien mål av seg til å være karbonnegative i 2050, samtidig som verdiskapingen økes betydelig. Forventet kapasitetsøkning og ny klimateknologi, slik som karbonfangst og -lagring, krever økt krafttilgang.

Blant annet på denne bakgrunn er det avgjørende å få realisert samfunnsøko-nomisk lønnsomme oppgraderinger og investeringer i vannkraftsystemet vårt i årene fremover. Vi ønsker i den anledning å minne om at bakgrunnen for at kraft-skatteutvalget ble satt ned var et tverrpolitisk ønske om å legge til rette for økt produksjonen fra eksisterende vannkraft. Samtlige partier på Stortinget har programfestet dette.

Norsk Industri konstaterer at vannkraftnæringen og Finansdepartementet over tid har vært uenig om virkningene av grunnrenteskatten slik den i dag er utformet. Vannkraftnæringen mener at grunnrenteskatten er den viktigste hindringen for opprustning og utvidelse av vannkraftverk, mens Finansdepart-ementet har hevdet at denne skatten ikke har noen betydning for slike investeringer. Vi konstaterer at Finansdepartementet og de oppnevnte medlemmene som satt i utvalget mener det samme. Det konkluderes i utvalget med å videreføre dagens teoretisk begrunnede utforming av grunnrenteskatten.

I likhet med en NOU om skatt på opp-drettsnæringen som kom få uker etterpå, velger Finansdepartementet og skatteteoretikerne i utvalgene å legge sin egen teori til grunn om hvordan de mener at aktørene regner på investeringer. Vi konstaterer at verken vannkraftnæringen eller oppdrettsnæringen kjenner seg igjen i Finansdepartementets teoretiske til-nærming. Derfor blir det nå opp til politiske myndigheter å vurdere om man skal legge empiri eller teori til grunn for politikkutvikling.

Utvalget konkluderer med at dagens grunnrenteskattemodell bør videreføres og at modellen er nøytral gitt at aktørene er rasjonelle og profittmaksimerende, at kapitalmarkedene er velfungerende og at det ikke er noen risiko for mislighold fra staten. Det sees bort fra at aktørene må lånefinansiere en betydelig andel av investeringer i vannkraft. Det er ikke mulig å låne penger til vannkraftinvesteringer til en risikofri rente som tilsvarer rente på statskasseveksler.

Menon og THEMA argumenterer i et notat som er utarbeidet for Energi Norge for at fradragene i grunnrenteinntekten i form av friinntekt og avskrivninger må forstås som et obligatorisk lån til staten med 67 års tilbakebetalingstid. Det er liten tvil om at enhver investering med så lang tilbakebetalingstid, herunder vannkraftverk med opptil 67 års skattemessig levetid, erfarer en tydelig politisk risiko. Dette har vært tydelig dokumentert i siste tiårs periode.

Selskapsskatten har blitt redusert i flere omganger, og i denne sammenhengen er naturligvis grunnrenteskatten skjerpet. Stortinget har forventet at denne omleggingen skulle være prove-nynøytral. Det har den ikke vært. Lær-dommen er derfor at man ikke kan forvente forutsigbar skattlegging for aktører med grunnrenteskatt. Dette har bidratt til svekkede invest-eringer i vannkraft og er også et vesentlig moment og en politisk risiko for nye næringer der innføring av grunnrenteskatt vil kunne innføres i ettertid.

Ved evaluering av rapporten er det viktig at Finansdepartementet tar inn over seg den empiri som er fremlagt av bransjen.

Norsk Industri konstaterer også at skattene som går lokalt er foreslått avviklet og at noe uklart burde gå deles ut igjen til kommunene via staten. Historisk sett ble vannkraften bygd ut med løfter om betydelige lokale skattebidrag. Å fjerne dette over natta, er svært uklokt. Signaleffekten gir også kommunene klar beskjed om at også andre næringer kan få tilsvarende endringer i ettertid. I en periode hvor særlig noen plasskrevende bransjer, slik som vindkraft, har krevende dialog med vertskommuner, bidrar utvalgets konklusjoner til forverret investeringsklima lokalt.

Nedre grense for fastsetting av grunnrente-skatt har vært endret ved flere anledninger siden innføring av grunnrenteskatten i 1997. Begrunnelsene for endringer har delvis vært at man skal gi insentiver til invest-eringer når det er foreslått å øke grense-verdien. Dette har virket. Det ser ut som utvalget har ignorert samfunnets ønske om mer småkraftproduksjon og kun vært fokusert rundt de for så vidt vriene pro-blemstillingene enhver grense forårsaker. Det er klart det blir tilpasning på marginen, men det blir alt for snevert kun å fokusere på dette. Her viser utvalget at de ikke vil avveie ulike hensyn. Norsk Industri er kjent med at det har blitt foretatt tilpasninger av prosjekter som ikke er samfunnsøkonomisk optimale. Det må vi forhindre. Svaret på dette bør være å heve grensen istedenfor radikalt å justere den ned.

Ikke bare vil redusert grenseverdi vil ha store økonomiske konsekvenser for mange småkraftinvestorer. Utvalget bidrar også ved dette forslaget til at man reduserer forutsigbarheten og øker den politiske risikoen. Det er uheldig at et utvalg nedsatt av Finansdepartementet synliggjør politisk risiko slik det gjøres her, når mye av norsk politikk ellers dreier seg om å tiltrekke seg kapital, herunder utenlandske investorer, for å investere i Norge. Det er oppsikts-vekkende at det heller ikke foreslås overgangsordninger her. I den sammenheng blir det underlig at utvalget i andre deler av rapporten understreker at risiko er fraværende fordi staten er motpart.

4.3.2 Sammendrag og hovedbudskap

Faktabeskrivelsene i rapporten er gode og kan brukes som underlag i det videre arbeidet med å reformere det norske kraftskattesystemet.

Norsk Industri er imidlertid sammen med en hel bransje uenig i utvalgets konklusjoner. Vi sluttet oss i denne sammenheng til Energi Norges hovedbudskap, som kan sammenfattes slik:

• Dagens grunnrenteskatt virker ikke nøytralt. Utvalget drøfter forutsetningene for at dagens grunnrenteskatt ikke skal påvirke investeringer og slår fast at disse ikke er til stede. Det er likevel oppsiktsvekkende at utvalget foreslår å videreføre dagens teoretiske modell.
• Grunnrenteskatten må reformeres slik at den ikke lenger blir til hinder for samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer i økt produksjon fra eksisterende vannkraft. Dette kan oppnås ved å heve friinntektsrenten slik at bare avkastning ut over normal-avkastningen i det enkelte kraftverk blir beskattet med grunnrenteskatt.
• Nedre grense på 10 000 kVA for grunnrenteskatt må videreføres eller heves. Forslaget om å redusere grense-verdien 1 500 kVA kan få dramatiske konsekvenser for mange småkraftinvestorer og vil generelt svekke investorenes tillit til stabiliteten i norske rammebetingelser. Forslaget om å reformere grunnrenteskatten reduserer kraftig de tilpasningsutfordringene forslaget om senket grenseverdi er ment å løse. Det styrker argumentene for å videreføre dagens grenseverdi.
• Konsesjonskraft og konsesjonsavgifter kan ikke avvikles uten et troverdig alternativ. Utvalget foreslår å avvikle disse ordningene til tross for at de ikke engang har vurdert om ordningene påvirker beslutninger om produksjons-økning i eksisterende vannkraftverk. Ordningen påvirker kun unntaksvis slike beslutninger og anbefaler at ordningene videreføres.
• Dagens regler for eiendomsskatt på vannkraft bør videreføres. Dagens lønnsomhetsbaserte verd-settelsesmetode fungerer rimelig godt, men det er viktig å videreføre prinsippet med maks- og min-verdiene for å forhindre ekstreme utslag som beregningsmetoden i perioder kan gi for enkelte kraftverk. Dette gir også bedre forutsigbarhet for både kommunen og for kraftselskapet.

Industri- og bergverksbedriftene betaler en rekke ulike avgifter, særlig knyttet til produksjon, motordrift og logistikk. En gruve har for eksempel et betydelig dieselforbruk knyttet til anleggsmaskiner osv. På grunn av klimapolitiske ønsker om høyere avgifter på CO2-utslipp har avgiftsnivået økt betraktelig de siste årene. Samtidig varsles det at systemet for handel med klimagasser i Europa (ETS) skal strammes inn på tildelte kvoter for å øke prisen på karbon.

Til tross for innstramminger for kvote-pliktige bedrifter innen ETS har norske myndigheter ilagt avgifter på de samme utslippene. I klimaforliket i 2012 skrev en enstemmig Energi- og miljøkomite at det ikke skulle brukes doble avgifter for fastlandsbedriftene. Til tross for dette har Stortinget vedtatt doble virkemidler for kvotepliktige bedrifter fra oppstart av kvotehandelsregime i 2008. For fastlandsbedriftene er den doble avgiften ilagt etter lav sats som er 30-50 kroner per tonn CO2 for LNG og mineralolje. Bruk av propan og annen LPG i kvote-pliktige virksomheter er fritatt for doble virkemidler. I 2019 betalte kvotepliktige industribedrifter 70 millioner kroner i CO2-avgift, i tillegg til kvoteplikt, såkalt dobbel avgift, se skatteproposisjonen side 313 (Prp. 1 LS Skatt avgift toll (2019/20)). I 2020 øker den doble avgiften ved at noen metallverk, mineralbedrifter og kjemiske bedrifter får innført minimumsavgift på bruk av LNG og naturgass. Vårt anslag er at den doble avgiften vil utgjøre 120 millioner kroner i 2020.

Mesteparten av industribedriftenes klimagassutslipp på om lag 12 millioner tonn i 2018 er innenfor kvotepliktig sektor. Men de fleste industribedrifter er utenfor kvotepliktig sektor og bruker petroleums-produkter i produksjon og til drift av ulike motorer. Bedrifter bruker propan og andre petroleumsgasser, noe naturgass/LNG og diesel til motordrift. Utslippene fra disse bedriftene er anslagsvis 1,2-1,5 millioner tonn i 2019. Fra 2020 vil industribedriftene betale full CO2-avgift på det ikke-kvotepliktige utslippet. Med 540 kroner per tonn blir det en kostnad på minst 650 millioner kroner i 2020.

Noen industribedrifter bruker mye propan eller LNG, og ilegges CO2-avgift på mer enn 50 000 kroner per ansatt fra 2020. Omtrent 30 industribedrifter var fritatt for avgift på gass til og med 2019, og full avgift fra 2020. Dette er en uakseptabel høy merbelastning i løpet av noen få måneder, og det kan skape en vanskelig konkurransesituasjon hvis konkurrentene er kvotepliktige eller ikke har tilsvarende avgift i sine hjemland. Stortinget har i andre skatte- og avgifts-saker gått inn for en opptrapping av avgift og skatt over flere år. Norsk Industri ønsker at også CO2-avgiften må trappes opp over en lengre periode. Når tjenestesektoren fikk CO2-avgift i 2010 gikk det ti år før de fikk full sats på 540 kr/tonn.

Norsk Industri arbeider sammen med industribedriftene som bruker gass i produksjonen for å se om det kan finnes løsninger som gjør at den høye belastningen per arbeidsplass ved innføring av CO2-avgift kan dempes. For bedriftene som utsettes for urimelige konkurranseulemper arbeides det med å finne løsninger somsikrer mer like konkurransebetingelser, for eksempel at også mindre bedrifter kan bli innlemmet i kvoteplikten. Mens en ikke-kvotepliktig industribedrift betaler 540 kr per tonn CO2, slipper en kvotepliktig unna med kvotepris på 250-300 kroner per tonn, pluss den doble avgiften på 30 kroner per tonn. I tillegg får noen av de kvotepliktige bedriftene tildelt frikvoter i 2020.

På lengre sikt vil det være mulig å erstatte den fossile gassen med biobasert gass, og noen bedrifter kan også elektrifisere produksjonen. Men slik omlegging tar tid.

Bærekraftig biodrivstoff er det mest effektive tiltaket for å få ned klimagass-utslippene fra transportsektoren. Tall fra 2018 viser at bruk av biodrivstoff bidro med å redusere klimagassutslippene fra veitrafikken med 1,2 millioner tonn CO2. Til sammenlikning bidro bruk av elbiler til en reduksjon på 0,3 millioner tonn CO2. Biodrivstoff kan brukes i stort omfang i eksisterende motorteknologi, og utnytter eksisterende infrastruktur for drivstoff.

For tungtransporten er biodrivstoff det eneste reelle alternativet for å redusere klimagassutslippene. Biodrivstoff er på mange måter tungtransportens elbil. Derfor var det viktig at NHO, transportørenes ulike bransjeforbund og Drivkraft Norge sammen frontet utfordringene med regjeringens forslag om å fjerne avgiftsinsentivet for biodrivstoff til veitrafikken i statsbudsjettet for 2020. Innføring av veibruksavgift på alt biodrivstoff vil føre til at biodrivstoff ikke blir konkurransedyktig mot fossilt drivstoff. Samtidig vil omsetningskravet gå fra å være et gulv for omsatt volum til å bli et tak på hvor mye som vil bli omsatt.

For å sikre klima- og kostnadseffektive rammevilkår for fornybare drivstoffer, er det nødvendig med en teknologinøytral innretning der alle fornybare drivstoffer stilles overfor like vilkår, både med hensyn til insentiver og avgifter. Det er videre nødvendig med langsiktige og forutsigbare rammevilkår for å utløse investeringer i innenlandsk produksjon og økt brukav biodrivstoff.

I kapittel 1.3 omtaler vi flere initiativ for å lage biodrivstoff. Det er viktig at ramme-betingelsene bidrar til at bygging av slike fabrikker blir igangsatt. Et viktig ledd i dette vil være å erstatte dagens omsetningskrav med en reduksjonsplikt, der omsettere av drivstoff stilles overfor et krav om å redusere utslippene fra omsatt drivstoff fremfor mål om andel fornybart eller antall elbiler. Omsetterne av drivstoff ønsker en slik innretning kombinert med en langsiktig reduksjonsplan frem mot 2040 for å sikre nødvendig forutsigbarhet og langsiktighet for bruk og produksjon av bærekraftig biodrivstoff.

Offentlig sektor kjøper inn varer og tjenester for 500 milliarder kroner hvert år. En gjennomtenkt og forutsigbar statlig og kommunal innkjøpspolitikk er viktig for norsk næringsliv. På noen områder har reformer innen statlig forvaltning gjort det enklere å delta i samarbeid mellom offentlig og privat sektor, for eksempel med reform av merverdiavgiftssystemet for statlig sektor. Reformen for sykehusenes moms-betaling fra 2017 har gjort Norge mer kostnadseffektiv og fjernet byråkratiske barrierer.

Men utfordringene er store, og reformer trengs for at ikke presse på skattebetalerne skal blir for stort i årene fremover.

Eldrebølgen med en stor andel av be-folkningen over 90 år, og dermed med økt behov for pleietjenester nærmer seg. Det store 1946-kullet er 75 år i 2021, og om 10–15 år vil det sannsynligvis være behov for flere sykehjemsplasser og andre omsorgsløsninger når disse blir godt voksne.

En sykehjemsplass koster minst 800 000 kroner, og de som har behov for sykehjems-plass eller annen omsorgsbolig betaler en andel av pensjonen i «egenandel» for å bo i kommunene boliger, eller en husleie hvis omsorgsboligen er i privat regi.

De fleste av dagens 75-åringer har en pensjon som er vesentlig lavere enn 800 000 kroner per år, og dermed vil kommunenes økonomi i økende grad være avhengig av egenandeler fra pensjonister og sykehjemsplasser i kommunen.

Mange ser at kommunene vil ha behov for lavere kostnader eller høyere skatter for å finansiere eldrebølgen. Pensjonsreformen som startet i 2004 vil etter hvert medføre høyere pensjoner for pensjonister i privat sektor. Dette vil bidra, men pensjonene offentlig sektor er fortsatt ikke reformert, så det er et stykke frem til høye pensjoner.

Allerede rett over nyttår i 2008 skrev professor Victor Norman i Dagens Næringsliv (DN) om behovet for økte skatter for å møte eldrebølgen, særlig i kommunene. Kronikken startet en debatt, og ifølge en oppsummering i DN noen dager etterpå ga halvparten av de 21 økonomene avisen var i kontakt med full eller betinget støtte til Normans skatteutspill.

Fremtidige kommunepolitikere har helt sikkert notert seg diskusjonen, og dette er en av grunnene til at mange lokal-politikere støtter kommunereformen i 2020. Kommunereformen gir mange kommuner en bedre mulighet til å møte eldrebølgen enn før reformen. Reformer er et alternativ til skatteøkninger. Det er en god start at 119 kommuner fra 1. januar er slått sammen til 47.

Bedre bruk av samfunnets ressurser ved omstilling og reformer er like viktig i privat som i offentlig sektor. Selskapet Nye Veier AS har allerede bygget ut nye stamveier med titalls milliarder kroner i kostnads-besparelser og ytterligere økonomiske verdier ved tidsbesparelser ved at utbyggingene er levert før tiden. Riksveinettet består av vel 10 000 kilometer vei, mens fylkesveiene står for 45 000 kilometer. Dermed blir suksessen til reformene i veiadministrasjonen et viktig element for å sikre at våre veier er trafikk-sikre, rassikre og effektive transportårer. På fylkesveiene gjenstår mye reformarbeid.

Utenom prosjektene til Nye Veier AS på 175 kilometer er det ca. 125 kilometer motorvei under utbygging i Norge. Med vel 500 kilometer firefeltsmotorvei i bruk i starten av 2020 vil de 300 kilometer med vei som er i prosjektfasen/bygging gi oss til sammen 800 kilometer firefelts motorvei om noen år. Målet til veimyndighetene er 1200 kilometer firefelts motorvei i 2030. Med Nye Veier som alternativ til tradisjonell veibygging, og dermed pådriver for kostnadseffektive løsninger, vil både Vei-vesenet og selskapet bidra til store kostnadsbesparelser på utbygging av veinettet i Norge. Rv555 Sotrabro er ute på anbud som et OSP-prosjekt, dette vil sannsynligvis gi en effektiv utbygging av 16 kilometer på et krevende motorveiprosjekt mellom Bergen og Øygarden kommune.

Andre reformer i statlig sektor, som jernbanereformen og prosjektene for forenkling av Norge, vil gi ytterligere store besparelser i offentlige kostnader om alternativ til skatteøkninger. Skatte-vesenets utnyttelse av moderne infor-masjonsteknologi til forenkling og effektivisering er et godt eksempel på hvordan våre felles ressurser kan brukes bedre.

Anbudene på persontransport både med Kystruten og på togstrekningene har fått frem flere tilbydere og bedre økonomiske og for Kystruten bedre miljømessige løsninger. De to vinnerne av Kystrute-anbudet har allerede planer for å overoppfylle kuttene av klimagasser i perioden 2021–2030.