Prognosene vi har for 2022 viser tilsynelatende et pent bilde. På basis av utvalget av medlemsbedrifter vi har, spår vi ni prosent vekst i omsetningen, herav fem prosent eksportvekst. Det er godt trøkk i markedet internasjonalt gjennom fjoråret og inn i år. Men bak tallene er det nok i år en priseffekt som er større enn tidligere. IMF nedjusterte vekstutsiktene for verdenshandelen 25. januar med flere av de samme begrunnelser som vi har i vår rapport.

Baksiden av medaljen som er utdypet i kapittel 1, er en voldsom prisøkning på et bredt spekter av innsatsfaktorer – og dels en mangel på slike som forårsaker store forsinkelser på kritiske komponenter. For komplekse industriprodukter kan mangel på enkelte komponenter stoppe hele produksjonen.

Alle bedrifter bruker strøm, svært mange industribedrifter bruker stål som innsatsfaktor, og alle som kjøper fra Asia har fraktkostnader. Alle disse innsatsfaktorene har nylig eksplodert i pris – uten sidestykke de siste ti år - og forårsaker nå betydelige produksjons- og kostnadsproblemer for industrien. Det er langt fra opplagt at norske industribedrifter får veltet sine merkostnader videre på sine kunder. Det pågår tidkrevende dialog med mange kunder om dette. Mange salgskontrakter og rammeavtaler åpner ikke for hyppige prisjusteringer. Når innsatsfaktorer øker i pris mer enn produktprisen kan økes, ender bedriftene oftest med redusert lønnsomhet.

Vi har spurt medlemmene når markedene for innsatsfaktorer og transport mellom Asia og Europa vil normaliseres. Knapt noen tror dette løses i inneværende år. Tre fjerdedeler tror vi må ut i 2023-2024 for å finne en løsning, mens knapt 20 prosent mener dette vil pågå i mer enn tre år.

Det er liten tvil om de dynamiske konsekvensene av pågående problemer med innsatsfaktorer fra særlig asiatiske underleverandører. Europeisk og norsk industri ser seg nå i økende grad etter nye underleverandører - fra Europa.