Fremtidsutsiktene for industrien spriker stort i år. Noen bedrifter har opplevd sterk økning i salgsprisen for sine produkter og har derfor uvanlig sterk lønnsomhet. Derimot opplever mange at høy strømpris (og flere andre merkostnader) ikke kan veltes over på kundene i salgsprisen. Dette gjør at mange bedrifter sliter. Vedvarende verdikjedeproblemer og den uavklarte strømsituasjonen treffer de aller fleste. Flere bedrifter må derfor utover året nedbemanne, og en del lever farlig fremover inn i vintermånedene.

De siste ti årene har industrien ofte hatt et skille på kundesiden, der leverandørindustrien til olje og gass enten har hatt for mye eller for lite å gjøre. Dette skillet er også delvis der i år. Da koronapandemien kom, kom det et dramatisk fall i oljepris og bråstopp på flere prosjekter. Oljeskattepakken ble deretter vedtatt etter påtrykk fra industrien, denne berget aktivitetsnivået og sysselsettingen gjennom pandemien. Med grunnlag i skattepakken ble det på slutten av 2022 levert inn et rekordstort antall prosjektsøknader til Olje- og energidepartementet (OED) for til sammen nærmere 300 milliarder kroner. Disse prosjektene skal gjennomføres i en 4-5 årsperiode fremover, de gir et høyt aktivitetsnivå og har allerede gitt økt sysselsetting i leverandørindustrien.

På den andre siden opplever en etter hvert stor leverandørindustri til oppdrettsnæringen kontrakttørke og nedbemanninger. Dette skyldes kanselleringer for over 35 milliarder kroner etter at regjeringen lanserte en grunnrenteskatt på oppdrettsnæringen med en innretning som gjør ekspansjon på land ulønnsom. Uavhengig av beskatningsnivå må regjeringen snarest annonsere en mer fornuftig innretning av skatteregimet som bidrar til at bransjen frigir prosjektene som nå ligger på is.

Det er også en tydelig nedgang i økonomien på gang i Europa og ellers i verden. Det er bedrifter innen prosessindustrien og også den delen av ferdigvareindustrien som leverer til konsumentmarkedet hjemme og i utlandet som merker dette mest. Byggeindustrien i Norge er også tydelig på vei ned. Så langt i år har imidlertid konjunkturavmatningen ellers ennå ikke slått bredere inn.

Vi har i år ikke spurt bedriftene om forventinger til omsetningen, da det har vært mange priseffekter som roter til bildet. Industrien satte i fjor rekorder for både omsetning og eksport, men tallene er sterkt preget av priseffekter. Gjennom media kan man få inntrykk av at internasjonale verdikjedeproblemer omtrent er over. Vår rapport viser at problemene med både høy pris og treg/usikker levering i høyeste grad gjelder ennå, selv om situasjonen noen steder er bedre. Dette tærer på lønnsomheten for flere.

Det er uvanlig mange alvorlige tilbakemeldinger i årets konjunkturrapport. Særlig er det sterke reaksjoner mot strømkostnadene og politisk innstramming på norske eieres skatt de siste to årene. Retorikken som er brukt mot eierne og deres rolle i samfunnet oppfattes som høyst urimelig. Det er viktig å forstå at daglig leder i svært mange industribedrifter også er eier. Det er verken ønskelig eller realistisk for de fleste å få inn utenlandske eiere eller staten som eier. Omtalen og behandlingen av private eiere som investerer i Norge må bedres. Økt formueskatt og økt utbytteskatt rammer norske private eiere hardt og svekker bedriftenes kapitalsituasjon og investeringsevne, mens norske bedrifter med utenlandske eiere slipper unna.

Det store bildet i norsk industri preges ennå av strømsituasjonen. Etter at russisk gass ble trukket fra markedet fra sommeren 2021 og nå knapt selges til Europa, har det vært en svært stram energisituasjon i Europa. Det hjalp ikke mye at europeiske land raskt hadde trappet ned stabil, termisk energi (atomkraft, kullkraft, gasskraft), mens fornybar, ustabil energi (vind og sol) bare delvis har erstattet dette. I sum har høye og ustabile priser preget situasjonen i et drøyt år nå. Prisene i de fleste europeiske land er langt høyere og mer volatile enn vanlig. For vannkraftlandet Norge, hvor strømprisen har vært en komparativ fordel, er dette uvant.

Da det er vrient å finne en permanent løsning på dette, blir en kortsiktig løsning desto viktigere. Tyskland har lansert en løsning for tysk industri fra 1. januar der 70 prosent av gassvolumet blir sikret på 75 øre per KWh i minst et år fremover. Tysk industri bruker gass som norsk industri bruker vannkraft.

Regjeringens strategi på kort sikt er utvikling av et fastprismarked. Noen av våre medlemsbedrifter har tradisjon for langsiktige kraftavtaler som har vært viktig i forbindelse med større investeringer i prosessindustrien. Sommeren 2021 inngikk for eksempel Boliden Odda en langsiktig kraftkontrakt på 1,5 TWh i forbindelse med en gigantutbygging av fabrikken. Norsk Industri har vært åpen for at dette kunne være et relevant spor, også for mindre bedrifter. Men utviklingen i fjor høst og inn i 2023 samt tilbakemeldinger fra medlemmene i undersøkelsen er negative. Små og mellomstore industribedrifter vil stort sett ikke binde seg til mer enn tre år. Fastpriskontraktene er dyrere enn de fremstilles som, da den mengde kraft bedriftene får til disposisjon er på månedsbasis, beregnet på kontinuerlig produksjon. Nær alle relevante bedrifter produserer ca. 40-60 timer i uka og må derfor selge tilbake den kraften de ikke benytter, det vil si om kvelden, natta og i helgene. Da er prisene lavere. Flere tilbys i tillegg kun en mindre andel av det forbruket de trenger, og da vil de ende med stor eksponering i spotmarkedet.

Det haster å få på plass en energiordning for 2023 som gir industrien forhold den kan leve med på kort sikt, mens regjeringen og EU jobber ut de mer langsiktige løsningene for energimarkedet. Staten trekker i år inn ekstraordinært 73 milliarder til statskassa på grunn av høye strømpriser. Noe av dette må bedriftene kunne få tilbake. Den tyske regjeringen har vist vei og laget en god ordning for gass og strøm som varer minst ut året og som norsk regjering kan ta utgangspunkt i.