I konjunkturrapporten for 2022 viste vi til omfattende verdikjedeproblemer på en mengde produkter og tjenester. En del offentlig statistikk og medieoppslag med "eksperter" har det siste halvåret indikert at problemet er i ferd med å bli tilbakelagt. På basis av hva medlemmene våre sier nå i januar 2023 konkluderer vi med at verdikjedeproblemene fortsatt oppfattes som betydelige både i form av høye priser og upålitelig tilgang på innsatsfaktorer. Sistnevnte er ekstra vrient ettersom mange norske industribedrifter har troverdig leveranseevne som fortrinn i internasjonal konkurranse.

Det er svært mange innsatsfaktorer som også denne gang trekkes frem som dyre, herunder emballasje, elektronikk, motorer, ventiler, maskindeler, karbonfiber, sprengstoff, glass, aluminium, stål, tinn, sølv, tømmer, trevirke, skum, kjemikalier, lakk, metaller, komponenter med halvledere, støpt rustfritt og arbeidstøy.

Følgende trekkes frem som problem med tanke på leveringstid/tilgang:

• papir
• elektroniske komponenter
• halvledere
• hydraulikk
• maskiner
• kryssfiner
• spesialmaterialer
• rørdeler
• reservedeler
• strømaggregater
• garn

I tillegg er det en del konkurser internasjonalt som har trøblet til lange verdikjeder. Mange smelteverk i Europa er nå stengt på grunn av høy strømpris, dette gir igjen råvaremangel for andre. Dessuten preges Europa ennå av mangel på sjåfører. Det er vel kjent fra før pandemien og påfølgende krig at Russland, Belarus og Ukraina tilførte mange sjåfører til Europa. Mangelen som oppstod er fortsatt et problem.

Shipping var et problem i fjorårets konjunkturrapport, der containere og skip befant seg på ulike steder. Dette er langt på vei løst, og vis er at fraktkostnadene er tilbake til nivået det var på i 2019. I 2023 er utfordringen å få produsert nok varer, for eksempel stål eller elbiler, så mange opplever at det er lange leveringstider på ferdigvare og innsatsfaktorer. Nå overføres problemene til shipping i form av utfordringer med å fylle skipene med nok containere til at frakten blir lønnsom. Dessuten er det fortsatt periodiske problemer i havnene i Kina på grunn av korona-situasjonen og Kinas håndtering av denne.

Kostnadene ved frakt av varer fra Europa til Asia, både container og bulk, steg kraftig gjennom pandemien. Varer skulle frem, men på grunn av nedstengninger, lavere kapasitet og endringene i verdikjedene økte prisene kraftig. For en 40 fots container steg prisene fra 2000 til over 10000 dollar. Det siste halve året har prisene igjen kommet ned på nivået de hadde før pandemien for de fleste overfarter. Tilsvarende gjelder for bulklast, der nivået for Baltic dry index i skrivende stund er på det laveste på to og et halvt år. Med andre ord er kostnadsveksten for shipping gjennom pandemien normalisert i starten av 2023.

I fjorårets rapport satte vi store spørsmålstegn ved kinesernes firkanta korona-politikk, ettersom det var lav vaksinasjonsdekning i Kina og de kinesiske vaksinene var av svak kvalitet. Mot slutten av 2022 snudde kineserne tilnærmet 180 grader og slapp pandemien ganske fritt. På kort sikt skaper det vel så store problemer i form av sykdom, men dette vil nok på et senere tidspunkt kunne avta i styrke. Det er dog liten tvil om at industrien fortsatt merker at Kinas pålitelighet er lav. I mellomtiden har mye industriproduksjon blitt flyttet ut av Kina og over til landene rundt. Pågående supermaktkrig, som har pågått i flere år og blitt forsterket ettersom Kina har tatt parti med Russland etter sistnevntes invasjon av Ukraina, har i tillegg økt den pågående trenden for regionalisering av verdenshandelen. For oss betyr dette at europeisk industri i større grad ser etter underleverandører fra Europa, på bekostning av særlig Kina. Vi ser også i undersøkelsen at flere norske bedrifter som erfarer lite pålitelige leveranser over tid nå henter hjem deler av produksjonen. Dette gjøres utelukkende for å oppnå mer kontroll med verdikjeden.

Noen ganske få medlemmer melder at de internasjonale leveransene er stabile. Noen melder at situasjonen er bedre. Men for de aller fleste preger merkostnader og dels ustabile/trege underleverandører hverdagen ennå.

I fjorårets rapport svarte mange at den logiske konsekvensen av irregulær tilgang på innsatsfaktorer ble stor oppbygging av egne lagre. Det samme svaret får vi fra svært mange respondenter ennå: lagernivåene er fortsatt svært høye, noe som er dyrt og tærer hardt på likviditeten. Merkostnadene søkes fortsatt sendt videre til kunder, og mange har pågående dialog om dette. Men det er åpenbart at dette er krevende prosesser.

Konsekvensene av sene leveranser fra underleverandører er at ens egne kunder ikke får leveransene når de skal. Senere levering betyr senere betaling, noe som fører til dårligere likviditet. Det fører også til bøter og dels til at ordre ikke oppnås fordi leveransetid ikke kan garanteres. Flere får dårligere økonomi på grunn av merkostnadene og dels mindre inntekter, som igjen fører til nedbemanning i endel bedrifter. Alt dette fører til at mange bedrifter utsetter/skalerer ned investeringer i år.

Flere bedrifter varsler permitteringer. Mange sier rett ut at nå dreier alt seg om å overleve det neste året eller to. I forhold til tidligere års rapporter er det i år langt flere som melder om konkret fare for nedleggelse/flytting av produksjon ut av Norge. Se konkrete tilbakemeldinger om dette i kapittel 2. Da er det særlig strømkostnadene og de siste to års skatteskjerpelser det vises til som utløsende hovedårsak.