Norsk Industri varslet tidlig om at vi var på vei inn i en krevende kraftsituasjon med underskudd på kraft i et normalår. Statnett m.fl. beregner nå underskuddet til å være totalt 9 TWh allerede i 2027. Konsekvensen av dette vil bli høyere priser enn om vi hadde kraftoverskudd. Prissmitten fra Europa øker med strammere kraftbalanse. Et fremtidig stramt kraftmarked gjør det naturlig nok også vanskeligere å inngå langsiktige kraftkontrakter til konkurransedyktige priser. Det haster derfor med å skape sikkerhet for at ny kraft faktisk kommer, for å sikre at Norge fortsatt kan være et godt vertskapsland for industrivirksomhet som bruker mye kraft.

Kraftsystemet er grunnlaget for å nå overordnede samfunnsmål. Sikker krafttilgang er bunnplanken i det grønne skiftet og for videreutvikling av industri. Frem til 2030 skal Norge oppnå tre sammenkoblede mål:

• redusere utslipp av klimagasser med 55 prosent
• videreutvikle eksisterende og bygge ny lønnsom grønn industri
• videreutvikle leverandørindustrien fra olje- og gass til offshore vind og hydrogen.

Uten tilstrekkelig ny krafttilgang er det ikke mulig å nå disse målene.  

Massiv utbygging av vindkraft i Midt- og Nord-Norge samt Nord-Sverige og flaskehalser i overføring av kraft sørover har bidratt til at de fire nord-skandinaviske prisområdene i mindre grad HAR blitt påvirket av "europeiske" kraftpriser. For industribedriftene nordpå har dette vært en stor fordel, og vi ser økende interesse fra mange bedrifter om å gjøre investeringer i disse områdene.

Kraftforedlende industri hadde i 2022 et kraftforbruk på litt over 38 TWh. Omtrent halvparten av dette forbruket er i de to nordlige prisområder, NO3 og NO4. Både Statnett og Svenska kraftnät er i gang med prosjekt som skal fjerne (noen av) flaskehalsene i kraftoverføringen fra nord til sør. Hva som vil skje med de relativt lave kraftprisene nordpå er usikkert, og uten betydelig økt krafttilgang kan fjerning av flaskehalser føre til høyere priser i nordlige prisområder.

5.1.1 Europeisk kraftmiks

Energisamarbeidet med Europa er basert på at det skal skapes en merverdi ved at forskjellige energisystem skal virke sammen slik at alle parter er tjent med det. Typisk skulle Norge eksportere om dagen når etterspørselen er stor på kontinentet og importere om natten når det var tilgjengelig billig kull, gass og kjernekraft. Dette bildet er nå i dramatisk endring med utfasing av fleksibel kraft på kontinentet til fordel for fornybar kraft som ikke er regulerbar, slik som vindkraft. Dette forandrer forretningsmodellen og er et viktig element som må tas med når markedsdesignet skal vurderes.  Dette innebærer at presset på vår vannkraft øker. Når terrenget forandrer seg, må kartet justeres.

Tilgang til energi er en strategisk ressurs for moderne velferdsstater. Det fordrer at vi øker kraftproduksjonen vår. Får vi ikke til det, mister vi kontroll. Handel og utveksling innenfor en god forretningsmodell som tar hensyn til de enkelte lands karakteristika, er en del av dette. Norge er i en særstilling ved at vi er 100 prosent avhengige av at vi har tilstrekkelig vann tilgjengelig til enhver tid. Dette må hensyntas innenfor en slik modell.

5.1.2 Tiltak

En bedret kraftbalanse krever at mye må gjøres samtidig og fortere.

Norsk Industri har spilt inn forslag til konkrete tiltak for å forsere kraftutbyggingen til regjeringen og Energikommisjonen:

Markedsdesign:

• Endringer i europeisk kraftmiks krever gjennomgang og endringer i hvordan utenlandsforbindelsene fungerer.
• Vannverdier: hvordan disponerer vi våre vannressurser på en best mulig måte i den nye situasjonen? Modellen må videreutvikles.
• Prisdannelsen i kraftmarkedet: er marginalprising rett løsning? Her skal det nedsettes et utvalg som skal se på alternative måter til dagens modell for prisdannelse. Utvalget må arbeide raskt med alternative modeller som skjermer husholdning og industri fra den volatiliteten dagens spotprisbaserte marked gir.
• Markedsdesign er høyt på dagsorden i EU og UK. Per i dag ser det ut til at endringene vil komme fra Europa, den nordiske modellen er nå kun en referanse. Vi er kjent med at EU i mars vil komme med forslag til endringer.

Det ble mye støy da Norsk Industri i fjor påpekte dels tomme flerbruksmagasiner og stilte spørsmål ved om bransjen hadde regulert dem riktig sommeren 2021. Norsk Industri tok til orde for en handlingsregel for vanndisponeringen. Regjeringen har tatt tak i dette og har varslet en løsning om kort tid. Nå er det erkjent hos de fleste at en bukk ikke er egnet til å passe havresekken, særlig ettersom insentivene er så ekstreme: jo mer kraftselskapene bommer på "optimaliseringen" av vannreserver, jo mer penger tjener de, og jo mer taper brukerne. Derfor må kraftbransjen pålegges krav til magasindisponering som bedrer forsyningssikkerheten, slik bankene etter finanskrisen måtte pålegges ulike typer reservekrav – og har det ennå. Fra storsamfunnets side er dette en forsikring, og forsikring koster, så kraftbransjen vil tjene litt mindre penger på slikt.

Ny kraftproduksjon:

• Samfunnsoppdraget til produsentene må klargjøres i energiloven.
• Det må være et permanent kraftoverskudd i et normalår, ellers får vi en utålelig prissmitte fra Europa.
• Det må settes måltall for ny kraftproduksjon, minimum 30 TWh innen 2030. Det må lages forpliktende avtaler mellom utbygger og myndigheter for realisering av tilstrekkelig volum.
• Virkemidlene for havvind må klargjøres der toveis differansekontrakter er det vesentlige bidraget. Satsingen må forseres, slik at havvind kan gi et vesentlig bidrag til kraftbalansen allerede før 2030. Trollvind må eksempelvis få klarsignal.

Det er et pedagogisk problem at myndigheter og fagpersoner i samfunnet, som mer eller mindre forstår hvordan strømprisene daglig settes, ikke greier å forklare godt nok hvordan kraftsystemet fungerer og hvordan prisene bestemmes. Kraftmarkedet har ikke bestått den stresstesten vi nå er midt inne i. Kraftmarkedet må rammes inn og reguleres på en annen måte. Inntil vi har funnet en god løsning må vi opprette målrettede, midlertidige løsninger. Ingen er tjent med overilte tiltak som kan skade kraftmarkedet på lang sikt. Når den norske regjeringen (og andre regjeringer i Europa) ikke raskt nok greier finne en langsiktig løsning på de høye og volatile energiprisene, blir det desto viktigere å komme opp med en midlertidig løsning som kan virke, mens man jobber med den langsiktige løsningen. Derfor er det viktig at vi raskt får på plass en ordning som sikrer industrien i en overgangsperiode.

Siste kvartal 2022 ble det etablert en midlertidig refusjonsordning med enøkelementer innbakt. Kriteriene for å kvalifisere for ordningen var strenge og tidsfristen svært kort. Det var derfor relativt få bedrifter som benyttet den.

Siden august 2022 ble det arbeidet med en fastprisordning for næringslivet som fra januar 2023 skulle erstatte refusjonsordningen fra forrige kvartal. Skattereglene ble endret for å gjøre det mer attraktivt for kraftbransjen å inngå fastpriskontrakter. Blant annet beskattes nå kraftselskapene etter kontraktspris og ikke spotpris.

Markedet har så smått begynt å virke, men resultatene er foreløpig nedslående. I skrivende stund er det inngått svært få kontrakter. Dette skyldes dels et for høyt prisnivå og dels at døgnprofilen på kontraktene ikke er tilpasset kundene.

Nær alle bedriftene vi har dialog med ønsker maksimalt å strekke seg til tre års binding. Det betyr at tilbudene for henholdsvis fem og syv år er irrelevante. Dette er logisk og bekreftes også i en undersøkelse NHO gjorde blant hele medlemsmassen i november i 2022.

Realiteten er da at flere bedrifter som over tid tåler norsk kostnadsnivå og litt dyrere kraft enn vanlig, nå står i fare for å legge ned, da de må forholde seg til enten dyre, uhensiktsmessige fastprisavtaler eller krysse fingrene for at spotmarkedet vil gi lave nok priser. Dette er svært utfordrende for industri som per definisjon bruker strøm til industriell verdiskaping.

Vi har spurt medlemmene om de har vært i diskusjon med kraft-/strømleverandørene om fastprisavtale. Av 480 respondenter har en tredel gjort dette. Vi er kjent med kun noen få som har inngått avtale og flere som av ulike årsaker har vært tydelig på hvorfor de ikke har gjort dette.

Vi har spurt medlemmene hva prisen må være for at bedriftene skal gå inn på en fastpriskontrakt:

Her ser vi at to tredeler av medlemmene ikke er villig til å betale mer enn 70 øre per KWh for fastpriskontrakt. Ytterligere 27 prosent har betalingsvillighet opp til krona. Svært få (5 prosent) er villige til å binde seg til en høyere kostnad. Disse svarene rimer brukbart med svar NHO fikk i november 2022. Industrien har imidlertid noe høyere betalingsvilje enn annet norsk næringsliv.

Når prisen skal vurderes, må vi ta med i betraktningen at fastprismarkedet for strøm enn så lenge ikke er beregnet på vanlige bedrifter med 40 timers produksjon i uka. Bedriftene får tilbudt et fast volum i uka 24/7 som innebærer at de i praksis må selge kraft tilbake til markedet om kvelden og i helgene – det vil si på tider da prisen er lavere enn i arbeidstiden. Isolert sett betyr dette derfor at prisen de er tilbudt fra strømleverandøren (som media gjengir) i realiteten er høyere. Det betyr også at det pristilbudet som statsrådene sier finnes, ikke har riktig pris. 

Et tilleggsaspekt er at flere tilbud vi har sett dekker så små volumer at de kun får dekket en liten del av sitt forbruk. Ettersom man kun kan binde pris med en leverandør, må da resten gå i spotmarkedet.

Norsk Industri har i utgangspunktet støttet innføringen av fastpriskontraktene. Over tid er det fornuftig at flere velger fastpris, i likhet med binding av renter og valuta. Forutsetningen har imidlertid vært at markedet raskt leverer priser som er relevante. Det har kraftaktørene så langt ikke gjort, og det er lite som tyder på at dette vil bedres på kort sikt, selv om prisene i markedet både for spot og avtaler gjennom januar har falt. Som vi hele tiden har understreket, om fastprisløsningen ikke leverer, må regjeringen kunne gjøre som andre land, eventuelt ta initiativet til å opprette en refusjonsordning á la det som norske husholdninger har i dag. Vi konstaterer at Tyskland har lansert en bred pakke for næringslivet og industrien spesielt, med tilbakevirkende effekt fra 1. januar, og at andre land nå jobber med ordninger med inspirasjon fra tysk løsning. Det burde Norge også kunne gjøre.  

At våre konkurrentland nå viser sterk vilje til å stille opp for industrien i en periode der kraftmarkedet er i krise, understreker alvoret og behov for tempo for å etablere en norsk ordning som treffer, slik at den relative konkurransekraften ikke svekkes.

Norsk Industri konstaterer at Tyskland nå har vedtatt en løsning i sitt parlament på basis av forslag fra regjeringen. Denne skal endelig tre i kraft fra 1. mars, men ha tilbakevirkende effekt fra 1. januar. Varighet er ut 2023, med mulighet for forlengelse til april 2024, det vil si gjennom to vintre. Tyskland har fått godkjent ordningen i EU ut 2023, ettersom krisestatsstøtteregelverket per i dag kun varer ut året.

Tyskerne har laget en samlet energiordning, der begrunnelsen er lettelse på grunn av sterk økt pris. Ved at kun deler av forbruket er dekket, lar man markedet fortsatt fungere, og enøk-insitamentene er intakt. Ordningen forutsetter ingen søknad – alt gjøres over strømregningen. Den inneholder blant annet følgende elementer:

1. De har egen gassordning for industrien – med tak for 70 prosent av forbruket til 7 cents.
2. De har egen gass- og varmeordning for små og mellomstore bedrifter i hele næringslivet – med tak for 80 prosent av forbruket, med hver sin pris (gass 12 cents, varme 9,5 cents).
3. De har egen strømordning for henholdsvis små og mellomstore bedrifter (40 cents – dekker 80 prosent) og større bedrifter (13 cents – dekker 70 prosent).

Norsk Industri ønsker at norske myndigheter raskt etablerer en ordning inspirert av den tyske ordningen og den vi i dag har for norske husholdninger. Så kan vi diskutere innretning, støttesats, kriterier m.m.

Regelverket for statsstøtte i EU (som Norge forholder seg til via EØS-avtalen), som er relevant for strømstøtte i en midlertidig periode, har nylig blitt justert, ved at maksgrense per konsern nå er økt fra ca. 5 millioner til 20 millioner kroner årlig. Det sier en del om alvoret i situasjonen. Bedriftene får derfor støtte på opp til ca. 20 millioner kroner i henhold til EU-regelverket.

Den tyske ordningen åpner også for støtte til energiintensiv industri utover 20 millioner per år, men da inntrer en del vilkår. Dette er mest relevant for de største bedriftene. Norsk Industri har ikke innsikt i alle vilkårene, men er kjent med at begrensninger i nedbemanning er blant disse. Dette er operasjonalisert til at man må beholde minst 90 prosent av bemanningen til april 2025. Av den grunn har noen større tyske industribedrifter sagt de vil avstå fra å søke om tiltak som innebærer mer enn 20 millioner i støtte. Bakgrunnen er pågående nedbemanning og nedskalert produksjon i tysk energiintensiv industri siste året, nettopp på grunn de høye prisene på energi.

Andre vilkår for støtte utover 20 millioner kroner er at man ikke hadde negativ EBITDA i 2021, samt flere regler om hvordan EBITDA har endret seg det siste året m.m. Maks støtte med en rekke kriterier intakt er ca. 1,5 milliarder kroner per konsern.

I ledergrupper og styrerom i tysk industri vet de allerede nå hva slags løsning som blir gjeldende for dem ut året og mulig helt til april 2024. Det gir god forutsigbarhet, selv om en del større industribedrifter gjerne hadde sett andre premisser.

Argumentet mot enhver strømstøtteordning har fra regjeringens side så langt vært at det vil virke inflasjonsdrivende og føre til press på renta. Oslo Economics har for Norsk Industri laget en utredning som viser at dette ikke nødvendigvis er riktig. Her er det mange effekter som må veies mot hverandre. Det er uansett et faktum at regjeringen selv har planlagt at staten i 2023 vil få inn 73 milliarder i ekstraordinære inntekter i statskassa på grunn av historisk høy strømpris. Det kan ikke være slik at disse pengene allerede er øremerket andre formål. Det blir feil når innvendinger mot den store kjøpekraftinndragelsen fra norsk næringsliv – som kan sammenlignes med ekstra skatteinntekter - avfeies med et skuldertrekk.

Figuren under fra Oslo Economics viser at Norge er nr. 20 av 28 europeiske land når det kommer til energistøtte til husholdninger og næringsliv.

> Last ned Energistøtte til næringslivet: Bakgrunn, mulig ordning og forventede virkninger på prisstigningen i Norge (notat fra Oslo Economics, januar 2023)