Med bakgrunn i sårbarhet i verdikjeden, jf. koronaerfaring, krigen mot Ukraina og holdningen til Kina, stilte vi medlemmene følgende to spørsmål i årets rapport:

• Gjør dere selv tiltak eller opplever dere at kunder gjør tiltak for å “få mer kontroll” på verdikjeden?
• Hvis ja, hva er konsekvensene for din bedrift?  

Vi fikk 280 svar på første spørsmål og 215 svar på det andre.

Det er svært mange som bekrefter at erfaringene fra de siste års rystelser (pandemi, råvareproblemer, stengt Suezkanal, handelsproblemer) har ført til at egen bedrift og kunder i større grad ser etter verdikjeder som er mer europeiske enn før. Begrepet "kortreist verdikjede" brukes. Økt fokus på dokumentert bærekraft, blant annet gjennom åpenhetsloven, styrker denne utviklingen. Flere unngår leverandører hvor man ikke er trygge på arbeidsforhold.

Mange norske industribedrifter og deres internasjonale kunder ønsker å konsentrere viktige leverandører til europeiske og andre vestlige land. Dels er dette styrt av ønsket om kontroll, dels understøttet av rapporteringskrav og konsernforhold. Veldig mange bedrifter i store konserner, både norskeide og utenlandsk eide, viser til beslutning om sourcing til europeiske/vestlige land. Noen påpeker at denne utviklingen bort fra lavkostland blir dyrt, og noen få påpeker at på noen områder (enkelte råvarer, batterier mm.) er det ikke mulig på kort sikt å unngå Kina.

Noen påpeker at dette er forhold som har kommet gradvis, over flere år. Andre opplever dette som en sterkt tiltakende tendens. Flere viser til at de siste års svake utvikling i Europa, der særlig tysk energiintensiv industri har skalert ned og dels blitt lagt ned, har vanskeliggjort utviklingen.

Konsekvensene for norske industribedrifter er flere.

Blant negative kommentarer finner vi at noen viser til at de må dokumentere og rapportere mer enn før, uten annen effekt enn økt administrativ byrde. Flere påpeker at sourcing til Europa er dyrere enn sourcing til Kina. Sluttproduktet blir derfor dyrere, noe ikke alle kunder er særlig begeistret for. Noen erkjenner trenden, men sier at deres kunder velger billigst uansett. Flere industribedrifter er oppgitte over kunder i offentlig sektor som mener at regelverket for offentlige innkjøp ikke åpner for annet enn billigste innkjøp, og i alle fall ikke tillater argumentasjon rundt sikkerhetspolitikk. Det kan nok hende, men dessverre tyder empirien på at slike kunder heller ikke vurderer klimaeffekten av å få varer tilsendt fra den andre siden av kloden.

Andre viser til økt interesse for produksjon i Norge og Europa og dermed forbedrede markedsforhold. Flere bedrifter insourcer selv produksjon fra Østen. Flere kunder ser gjerne at norske og europeiske bedrifter tar større del av kontrakter enn før. Nasjonale rammevilkår spiller en stor rolle i valg av lokasjon når produksjon hentes tilbake til Europa. Mange viser til kunder som godtar en merkost mot å få tryggere underleverandører - slik sett betyr dette økte markedsmuligheter. Kunder som er underlagt sikkerhetsloven bidrar blant annet til sistnevnte.

Russland omtales av relativt få bedrifter. Noen viser til at de har stoppet import derfra, selv om sanksjonsregelverket ikke krevde dette, mens verft i nord viser til at det ikke lenger er lov å drive reparasjon på russiske fiskebåter, noe som tidligere utgjorde en svært stor del av deres marked. Disse verftene sliter med å finne nye kunder.

Denne kommersielle trenden understøttes av stadig sterkere politiske signaler i samme retning. Og det forventes i år at verden, "inspirert" fra både europeisk industri i problemer og ny amerikansk president, vil oppleve flere tolløkninger som gjør kinesisk og annen industri i tredjeland dyrere på vestlige markeder.

Globaliseringen som Norge har tjent godt på i mange år gjennom rimelig import fra Kina og andre og økte priser på eksportprodukter, har de siste årene gått gradvis i stå. Proteksjonismen har bredt om seg, og store folkegrupper i vestlige land sitter med den oppfatningen at globaliseringens oppside kun har kommet til få (og rike), mens nedsiden (flere bedrifter slått overende) har rammet mange.

Det betente forholdet mellom USA og Kina som kan utløse større handelspolitiske trefninger i år, er langt fra nytt. Kina har i årevis hatt en selektiv industripolitisk tilnærming der de har understøttet flere tunge verdikjeder av særlig stor betydning. På disse områdene har de opparbeidet seg en stor produksjonskapasitet, dels ved hjelp av statlige lån og en annen tilnærming til overskudd enn det vestlige investorer krever. På denne bakgrunnen har vesten anklaget Kina for subsidiering av egen industri. WTO har vært ute av funksjon over flere år, understøttet av USAs mangel på vilje til å utnevne dommere for disputter. Vesten har derfor ikke hatt andre tilnærminger enn trusler om toll.

I USA har nå president Donald Trump tatt over. Han har fra første dag varslet en “America first trade policy” med gjennomgang av inngåtte handelsavtaler, adferd i andre land, med konklusjon om at økte tollsatser og andre tiltak kan bli utfallet. Fokus i første omgang ser ut til særlig å være på nabolandene Canada og Mexico samt Kina. Tiltak innen stål og aluminium nevnes spesifikt. Innen 1. april skal presidenten ha rapport på områdene, slik at tiltak kan besluttes.  

I seg selv forårsaker økte tollsatser merkostnader. Det er likevel liten tvil om at industrien både i Norge og internasjonalt misliker den store usikkerheten i viktige rammebetingelser som mulige tolløkninger utgjør. Dette vil derfor umiddelbart dra ned investeringstakten for flere industrigrener.

Gjennom satsing på utvinning av kritiske mineraler (inklusiv stor satsing i gruveindustrien i Afrika mm.) har Kina oppnådd markedsandel på over 90 prosent innen flere basismineraler som er kritiske for forsvarsindustrien og det grønne skiftet verden må gjennom i lys av klimaendringene. Dette forårsaker bekymringer innen NATO, og de påpeker at en rekke råmaterialer er kritiske for vestlig forsvarsindustri. Det er verdt å merke seg at norsk industri produserer flere av disse og at det pågår letevirksomhet etter ytterligere noen i Norge. Dette gir nytt perspektiv på norsk industri og gruver i Norge, og viser at Norge som råvareleverandør er viktig og kan bli viktigere for vestlig forsvarsevne.

Kina har i tillegg over tid utvist vilje til å bruke handelspolitiske tiltak som å nekte land markedsadgang og redusere tilgangen til de samme innsatsvarene hvor de har betydelig markedsmakt. Dette har dels hindret, dels gjort vestlig produksjon svært dyr. En rapport fra Nærings- og fiskeridepartementet (NFD), gjort sammen med US Department of Commerce, analyserer hvordan Kinas bruk av statlige virkemidler skaper overkapasitet og påvirker produsenter i den vestlige verden med vanlige lønnsomhetskrav. NFD har nominert Rare Earths Norways prosjekt på Fensfeltet til amerikanskledede Minerals Security Partnership (MSP).

Spissformulert har Kina bygd opp vesentlig overkapasitet innen flere tunge industriområder og dokumentert at de kan utkonkurrere vestlige produkter innen visse kategorier ved hjelp av tre ulike tiltak som også lar seg kombinere:

• Nekte Vesten teknologien Kina har utviklet for å utvinne kritiske mineraler, sjeldne jordarter mm.
• Nekte eller redusere salg av de samme mineralene (som grafitt) eller produktene (som batterier) til vestlige kunder.
• Selge store kvanta med ferdigvarer til så lave priser at vestlige selskaper med avkastningskrav ikke makter å konkurrere.

El-biler er av sistnevnte kategori. Helt uavhengig av om vestlig bilindustri har litt skyld selv for å ikke henge med i utviklingen og ta spranget i tide, er det et faktum at kinesisk bilindustri nå raskt tar stigende markedsandeler innen det raskt voksende el-bilmarkedet. Allerede under president Bidens presidentperiode innførte USA derfor tollsatser på 100 prosent mot disse. Europakommisjonen brukte EUs anti-subsidieringsdirektiv og innførte i fjor tollsatser på kinesiske el-biler i størrelsesorden 27-48 prosent. President Trump har under valgkampen erklært at disse og mange andre tollsatser skal økes.

Ettersom Norge er utenfor EUs tollunion har finansminister Vedum sagt at slik toll på el-biler ikke er aktuell politikk i Norge.