Svarene går langs mange akser. Endel svar som går igjen ofte, er:

• Stor irritasjon over sterkt økt beskatning av privat eierskap de siste årene, så ille at det rokker ved forutsigbarheten, det vil si troen på satsing på industri som krever langsiktighet når man investerer store beløp. Noen er så oppgitte at de vurderer på den bakgrunn å selge bedriften til utenlandske eiere.
• Flere uttrykker i den sammenhengen overraskelse over at regjeringen observerer at noen hundre investorer har forlatt landet de siste årene, med betydelig mengde risikokapital, samt at det ikke er noen vilje for å få dem hjem igjen.
• Det er liten tvil om at den økte arbeidsgiveravgiften som er avviklet fra 1. januar 2025 også har bidratt sterkt til irritasjonen over rammebetingelser.
• Dyre lønnsoppgjør og internasjonale merkostnader nødvendiggjør videre satsing på automasjon og effektivisering av driften.
• Fortsatt satsing på klimanødvendige investeringer, selv om dette blir dyrt.

Det er liten tvil om at industrien både trenger investere mye på grunn av høye lønnsoppgjør, fremtidig mangel på personell og klimakravene. Samtidig har tilliten til myndighetene fått en knekk etter noen år med skatteskjerpelser på norsk eierskap, skatter med tilbakevirkende effekt, nye skattetyper mm.

Innen industrien skjønner man ikke helt hvorfor ikke Norge kan gjøre som Sverige: ha 30 prosent avskrivingssats på investeringer i maskiner i industrien. Dette ville vært et sterkt signal om at industriens investeringer er ønskelig. Med slik automatikk ville det bidratt til mer investeringer, som over tid er svært ønskelig at finner sted i Norge. Økte avskrivingssatser ville gitt en kortsiktig skattegevinst for bedriftene, men staten får sine inntekter, bare litt faseforskjøvet. Hovedårsaken bak dette ønsket er at private investorer verdsetter de første årene etter en investering mer enn matematikken tilsier.

Norsk Industri innser at økt avskrivingssats for maskiner i industrien (saldoklasse d) tilsynelatende bryter med skatteprinsippene fra de siste skattevedtak, ettersom man til enhver tid vurderer at avskrivingssatser skal avspeile økonomisk levetid. Men ettersom Sverige har en langt høyere sats enn Norge, er dette en nasjonal beslutning, uavhengig av EØS-avtalen. I Norge er økte avskrivingssatser tidligere benyttet i perioder, men da som konjunkturstimulerende tiltak.

Et dilemma fra et investorperspektiv er at penger fra virkemiddelapparatet må søkes om og er usikre. I realiteten vil derfor investeringer som baserer seg på søknadsbaserte ordninger være et handicap i konkurransen om investeringer i Norge framfor andre land. Det vil også være sterkt forsinkende i forhold til den automatikken som ligger i en fast, men bedret avskrivingssats.

Flere viser til siste års trend med økt mengde rapportering på norske og internasjonale krav som åpenhetslov og bærekraft (ESG) som i sum er blitt en betydelig arbeidsmengde. Samtidig mener mange at rapporteringen er for detaljert og omfattende i forhold til hva som er nødvendig. Den samme tilbakemelding får nå EU-kommisjonen fra industrien i Europa. Årsaken ligger i tilsvarende krav fra flere EU-reguleringer.

• Satsing på økt produktportefølje og nye tjenester
• Tettere på kundene for å skape merverdi
• Mer satsing på eksport
• Etter nåværende oljetopp varsler mange økt satsing på andre markeder
• Satsing på kompetanseutvikling og teknologi, herunder 3D-printing
• Flere satser på og utforsker mulighetene innen KI for å øke innovasjon og produktivitet
• Flere med utenlandske eiere uttrykker at konkurransen, også om investeringsmidler, i eget konsern er hard
• Flere vil jobbe mer for å redusere sykefraværet og er nysgjerrige på om det kommer endringer i rammebetingelsene rundt dette