Arbeidsmarkedet i Norge er fortsatt stramt, og med landets "oljefond" på 20 000 milliarder kroner er det mye som tyder på at arbeidsgivere må venne seg til dette. Ut fra dette stilte vi medlemmene følgende to spørsmål i årets rapport:

• Hva gjør dere for å sikre tilgang på nok arbeidskraft?
• Har du forslag til hva Norsk Industri kan bidra med?

Vi fikk 318 svar på første spørsmålet. Industrien har ansatt mange nye de siste årene. Og det er god kunnskap om at "oljefondet" og de flere hundre milliarder kroner som på denne måten tilføres norsk økonomi bidrar til at norske arbeidsmarked til enhver tid mangler arbeidskraft.

Nær sagt alle verktøy bedriftene har til disposisjon benyttes. Svært mange bedrifter har og satser på lærlinger. Intern opplæring er også et mye brukt virkemiddel. Med et godt arbeidsmiljø er ansatte gode ambassadører for nye jobber i bedriften. Man deltar på yrkesmesser og støtter opp om initiativer for å fremme relevante fagområder og bedriften som arbeidsgiver. Videre er samarbeidet med ungdomsskoler, videregående skoler, høyskoler og universiteter viktig i arbeidet med å motivere til en yrkesvei i industrien. Eksempler på slike samarbeid kan være bedriftsbesøk, bidrag fra bedriftens ansatte i undervisning, utlån av utstyr, prosjektoppgaver og praksisopphold.

Norsk Industris medlemsbedrifter jobber aktivt og målrettet for å sikre tilgang til relevant arbeidskraft og er sitt samfunnsansvar bevisst når det gjelder både opplysningsarbeid på vegne av industrien og som aktører i opplæringen av kandidater. Sistnevnte blant annet gjennom å tilby lærlingeplasser og praksis som del av utdanningsløp, men også ved å gi muligheter gjennom opplæring til ufaglærte og individer som av ulike årsaker har falt utenfor arbeidsmarkedet. Gjennom ordninger som "Fagbrev på jobb" er målet at den ufaglærte kan oppnå fag- eller svennebrev gjennom lønnet arbeid i bedriften. I tilfeller hvor dette lykkes er det vinn-vinn for både individ, bedrift og samfunn. Det krever dog en særlig innsats fra bedriftene, og denne bør anerkjennes i tillegg til gode incentiver.  

Vi ser at bedriftenes muligheter til å jobbe strategisk med rekruttering av arbeidskraft påvirkes av bedriftens størrelse, hvor virksomheter av en viss størrelse oftere har dedikerte ressurser til dette arbeidet. Dette kan forstås som en følge av at behovet for arbeidskraft vokser i takt med størrelsen, det samme kan være tilfellet for det økonomiske handlingsrommet. Men for mindre bedrifter som ikke har samme muligheten til å dedikere ressurser til slikt arbeid vil imidlertid behovet for arbeidskraft oppleves like kritisk, men arbeidet med å sikre denne arbeidskraften vil kunne gå på bekostning av produksjon og blir derfor ekstra belastende. Støtte fra både interesseorganisasjoner og det offentlige vil her kunne bidra positivt. Støttende tiltak kan være opplysningsarbeid og markedstiltak på vegne av industrien og enkelte fagområder, behovsstyrt dimensjonering av utdanningstilbud og i større grad fleksibilitet i arbeidsmarkedstiltakene.

Svarene i årets rapport bekrefter at lokal rekruttering av arbeidskraft har størst verdi for bedriftene. Mange av bedriftene er hjørnesteInsbedrifter med lang historie og sterk tilknytning til lokalsamfunnet. Spesielt bedrifter i distriktene er avhengige av å opprettholde et godt renommé som arbeidsgiver i det lokale arbeidsmarkedet. Demografitrender som mindre ungdomskull på sikt og generell urbanisering påvirker og vil fortsette å påvirke den lokale tilgangen til arbeidskraft.

Debatten rundt skolestruktur har engasjert store deler av landet. Vi ser at bedrifter strekker seg langt for å legge til rette for opplæring for å sikre et reelt utdanningstilbud til ungdom og tilgang til relevant kompetanse for bedriftene. Behovet for alternative modeller for opplæring kan melde seg som følge av demografitrender. I slike tilfeller må løsninger komme som resultat av tett samarbeid mellom bedrifter og skoleeier. Der hvor bedrifter tar en større del av opplæringsansvaret av kandidater må bedriftene anerkjennes for denne innsatsen gjennom tilstrekkelig støtte fra staten. Flere bedrifter påpeker viktigheten av å kunne ansette etter behov og hente inn relevant arbeidskraft fra utlandet hvor det er aktuelt (innleie). Enkelte etterlyser også tiltak for å styrke mobilitet blant arbeidstakere og gjøre det attraktivt å bosette seg der industrien er lokalisert, enten lokasjonen er grunnet tilgang på råvarer, infrastruktur eller historisk tilknytning.

Arbeidskraft er en kritisk driver for norske industribedrifter, og arbeidet med å sikre tilgangen til relevant arbeidskraft er høyt prioritert blant våre medlemmer. I fremtiden vil demografien i vår egen arbeidsstyrke sannsynligvis føre til en tilspisset diskusjon om hvordan vi skal sikre kompetanse til verdiskapende aktivitet så vel som opprettholdelse av velferdstjenester slik vi kjenner dem. Behovet for å utvikle den eksisterende arbeidskraften i tråd med endrede kompetansebehov vil derfor være like kritisk som rekruttering av ny kompetanse.